Statlig overtakelse av spesialisthelsetjenestenHøringsnotat
av 18. januar 2001
1 Innledning
I dette høringsnotatet legges fram forslag om en eierskapsreform
for de offentlig eide sykehusene. Målet med reformen er å legge
grunnlag for at helsetjenesten kan gjøres bedre sett fra
pasientens ståsted. I dette ligger det en målsetting om at
både helsetjenestens innhold og tilgjengelighet skal bli bedre. Regjeringen
legger til grunn at helsetjenestens rammebetingelser, både økonomisk
og organisatorisk, er av vesentlig betydning for dette. Det er imidlertid
viktig å understreke at disse tiltakene ikke er tilstrekkelige for
å nå de helsepolitiske målene. Reformen, slik den fremstår,
må sees på som en nødvendig forutsetning for
dette. De helsepolitiske målene realiseres først og fremst
gjennom den samlede bruken av virkemidler, og ikke minst, gjennom den enkelte
helsearbeiders innsats i møte med pasienten.
Når spørsmålet om eierskap og ansvar
for et grunnleggende velferdsgode først er reist, er det viktig
å fremme en rask avklaring. En så viktig del av samfunnssektoren
kan ikke ha uavklarte spørsmål om ansvar og eierforhold over
lang tid. Regjeringen legger derfor til grunn i sitt forslag at reformen
skal iverksettes allerede fra 1. januar 2002.
Reformen innebærer store endringer, både i
juridiske og økonomiske forhold. Den skisserte fremdriften krever
likevel at det benyttes en noe kortere høringsfrist enn det som
isolert sett kunne vært ønskelig. Omfanget av reformen gjør
det også viktig at de berørte høres nøye før
forslagene legges frem for Stortinget. De mest berørte partene vil
derfor også bli invitert til høringsmøter, samtidig
som Sosial- og Helsedepartementet legger opp til en løpende dialog.
Det vil være behov for å komme tilbake til en rekke enkeltspørsmål
i den senere oppfølging. Særlig gjelder dette spørsmål
med økonomiske konsekvenser for fylkeskommunene, statsbudsjettet
og spørsmål knyttet til ansattes situasjon.
Forslaget til reform legger til grunn at vedtatte handlingsplaner
videreføres i statlig regi og at regionale og fylkeskommunale planer
fortsatt vil utgjøre fundamentet for videre arbeid og utvikling.
Det skal i denne sammenhengen spesielt pekes på de fylkeskommunale
opptrappingsplanene for psykiatri.
Hovedsiktemålet med reformen er å skape enklere
og klarere ansvarsforhold i spesialisthelsetjenesten og dermed et grunnlag
for bedre helsetjenester. Reformen baseres på tre hovedtiltak:
 |
At staten overtar eierskapet til de fylkeskommunale
sykehusene og øvrige virksomheter innenfor spesialisthelsetjenesten
(i notatet vil sykehus bli brukt som kortbetegnelse). Det offentlige eierskapet
vil dermed bli samlet på statens hånd. |
 |
At virksomhetene organiseres i foretak. Dette innebærer
at de blir organisert i egne rettssubjekter og således ikke inngår
i den statlige forvaltning. Overordnede helsepolitiske mål og rammer
vil fastsettes av staten og vil ligge til grunn for styring av foretakene. |
 |
Det tredje tiltaket er knyttet til det sektorpolitiske
ansvaret. På samme måte som på andre samfunnsområder,
har staten det overordnede sektoransvaret for spesialisthelsetjenesten.
Innenfor denne rammen har lovgiver ved spesialisthelsetjenesteloven bestemt
at det tilligger fylkeskommunen å "sørge for" at fylkets befolkning
får tilgang til de aktuelle helsetjenestene. Som en del av eierskapsreformen
som nå legges fram, foreslås at dette fylkeskommunale ansvaret
opphører. Selve ansvaret for å levere tjenestene foreslås
i fremtiden lagt på de nye foretakene. Dette endrer ikke at staten
på samme måte som før vil ha det overordnede ansvaret
og styringsmessig må følge opp foretakene i samsvar med dette
ansvaret. |
Gjennom den foreslåtte reformen vil staten komme i
en helhetlig ansvarsposisjon for spesialisthelsetjenesten. Da samles på
en hånd:
 |
sektoransvaret |
 |
finansieringsansvaret |
 |
eierskapet |
Dette gir staten et totalansvar, med gode muligheter til
en helhetlig organisering og til å samordne ressursbruken inn mot
de prioriterte helsepolitiske målene.
Samtidig setter dette staten i en krevende situasjon med
hensyn til å skille de ulike rollene. På flere samfunnsområder
reises spørsmålet om skillet mellom staten som myndighetsutøver,
eier og kontrollør. Dette spørsmålet tas ikke opp i
sin fulle bredde i dette notatet. Det ligger imidlertid et viktig organisatorisk
tiltak i denne reformen gjennom at sykehusene foreslås utskilt fra
den offentlige forvaltning. Dette vil isolert sett bidra til en klargjøring
av eierrollen versus myndighetsrollen. Den nye posisjonen som staten kommer
i gjennom reformen, betyr at staten i fremtiden likevel må være
bevisst på de ulike rollene. Det vil derfor være naturlig å
vurdere behovet for organisatoriske tiltak i den sentrale helseforvaltning
som understøtter dette. Dette arbeidet er igangsatt.
Reformen må ikke forstås som et ønske
om å dreie styringen fra "myndighetsstyring" til "eierstyring". Utgangpunktet
i dag er at det styres for mye på driftsspørsmål og
for lite på struktur. Denne reformens intensjon er derfor å
legge grunnlag for å øke styringen i forhold til strukturen
på helsetjenesten, f.eks gjennom funksjonsfordeling. Samtidig skal
de enkelte virksomhetene få større ansvar og frihet innenfor
den strukturen som bestemmes.
Blant reformens viktigste tiltak er at sykehus og øvrige
institusjoner innen spesialisthelsetjenesten får klarere fastlagte
roller og ansvar. Dette vil følge av at virksomhetene ikke lenger
vil være en integrert del av forvaltningen, men vil bli organisert
i egne rettssubjekter – som foretak. Foretakene vil få arbeidsgiveransvaret
for egne medarbeidere. Foretakene vil få ansvaret for bruken av kapital.
Foretakene vil også få ansvar for egen økonomi, dog
begrenset ved at disse ikke kan gå konkurs. Som ene-eier vil staten
ha udelt eieransvar for og full kontroll med foretakene. Foretaksorganiseringen
stiller imidlertid klare formkrav mht hvordan eier kan utøve
styring. Dette må skje gjennom vedtektene eller gjennom beslutninger
i det såkalte foretaksmøtet. Dette vil verne virksomhetene
mot detaljstyring fra eier og bidra til å gi dem reelt ansvar for
egen drift.
I tillegg til sykehusets behandlingsoppgaver (inklusiv
veiledningsoppgavene overfor pasient, pårørende og øvrig
tjenesteapparat) inngår forskning og utdanning i sykehusets hovedoppgaver.
Dette er også i dag et statlig ansvar. Et viktig formål ved
reformen er å etablere klarere ansvarsforhold slik at også
disse oppgavene løses bedre.
Den foreslåtte reform har ikke som utgangspunkt
at dagens eiere har vært dårlige. Forslaget er først
og fremst basert på en systemvurdering, nemlig at det vil være
lettest å gjøre noe med svakhetene dersom de grunnleggende
ansvarsforholdene gjøres klarere og enklere. Vurderingen er at dette
best lar seg gjøre ved å samle eieransvaret, både formelt
og reelt. I praksis er det bare staten, som allerede har finansieringsansvaret
for sykehusene, som kan påta seg et slikt samlet eieransvar. Dette
totalansvaret må kombineres med en utstrakt bruk av delegasjonsteknikker,
og da først og fremst ved at virksomhetene organiseres som foretak.
Derfor har også staten allerede satt i gang prosess med omdanning
av tre av statsykehusene til foretak. Disse sykehusene vil også integreres
i den nye reformen, og løsningene som velges skal derfor tilpasses
den modellen som her foreslås.
Norsk helsevesen har en rekke kvaliteter som er utviklet
med fylkeskommunene som eiere. Undersøkelser av pasientenes tilfredshet
viser at de aller fleste pasientene er fornøyd med sykehusenes tjenester.
Men det er også svakheter ved dagens system, som blant annet kommer
til uttrykk gjennom lange ventetider, korridorpasienter, mangelfull samordning,
store ulikheter og dårlig ressursutnyttelse. Det understrekes at
reformen fullt ut baseres på at eksisterende helsepolitiske mål
skal opprettholdes: At hele befolkningen, uavhengig av alder, kjønn
og bosted gis god tilgang til helse- og omsorgstjenester av god kvalitet
i en offentlig styrt helse- og omsorgssektor. Denne målsettingen
har ligget fast over tid, men i tiltakende grad blitt konkretisert gjennom
mål om:
 |
å øke behandlingskapasiteten og redusere ventetider
til undersøkelse og behandling |
 |
å prioritere pasienter i tråd med de retningslinjer
som nasjonalt trekkes opp |
 |
å sikre en effektiv spesialisthelsetjeneste basert
på kunnskap om de beste behandlingsmetodene |
 |
å ha god tilgang til helsetjeneste uavhengig av bosted |
 |
å ivareta sykehusenes forsknings- og utdanningsoppaver |
 |
å styrke samarbeidet mellom spesialisthelsetjenesten
og kommunal helse- og sosialtjeneste |
Høringsnotatet er bygget opp på følgende
måte:
Kapittel 2 trekker opp utviklingslinjene i helsetjenesten
som bakgrunn for reformforslagene.
Kapittel 3gir en samlet omtale av innholdet i reformen
med statlig eierskap og foretaksorganisering av sykehusene. Det gis en
samlet beskrivelse av de nye modellene med foretak på regionalt og
lokalt nivå. Videre gis en samlet begrunnelse for hvorfor reformen
nå foreslås.
I kapittel 4 legges fram forslag til lov om helseforetak
med hovedbegrunnelse og premisser for den foreslåtte modellen.
Kapittel 5 inneholder forslaget til en endret spesialisthelsetjenestelov
som følge av forslagene til reform, med begrunnelser for endringsforslagene.
I kapittel 6 gis en oversikt over andre nødvendige
lovendringer.
Kapittel 7 gir en vurdering av økonomiske
og administrative konsekvenser av forslagene.
2 Bakgrunn
2.1 Innledning
Samfunn, helsepolitikk og helsevesen har gjennomgått
betydelige endringer de siste ti årene. Den reform som nå fremmes,
tar sikte på å møte den foreliggende situasjon og det
som må antas å bli sentrale utviklingstrekk framover. I dette
kapitlet trekkes fram en del av forholdene og senere års utvikling
som ligger til grunn for forslagene.
De helsepolitiske mål ligger fast.Utviklingen tilsier
imidlertid en vurdering av organisering og virkemiddelbruk. Med de store
ressurser som samfunnet setter inn i helsesektoren, er det et stort ansvar
å sørge for at vi får mest mulig igjen for innsatsen.
Det avhenger bl.a. av god organisasjon og ledelse, utstrakt arbeidsdeling
og effektiv utnyttelse av kapital og kunnskap. I denne forbindelse er det
viktig å gi virksomhetene i helsesektoren mer selvstendig myndighet
og ansvar. Men dette må skje i former som ikke fritar dem fra å
ta sin del av ansvaret for nasjonal helsepolitikk. Helsepolitikkens solidariske
målsettinger gjør det for eksempel ikke aktuelt å la
privat kjøpekraft bli styrende for helsetjenestetilbudet.
Med et helsepolitisk mål om likeverdig tilgang til
viktige helsetjenester vil det fremdeles være behov for nasjonal
styring av helsetjenesten. Utfordringen ligger i å finne former for
slik styring som også tar hensyn til at virksomhetene skal være
myndiggjorte og at også virksomhetene vil virke i en situasjon med
mye sterkere innslag av brukerstyring.
Reformen som nå legges fram, svarer på denne
utfordringen gjennom kombinasjonen av statlig eierskap, et klarere og mer
helhetlig statlig sektoransvar og myndiggjøring av sykehusene gjennom
foretaksorganisering.
2.2 Sykehus som store og komplekse organisasjoner
Institusjoner for spesialisthelsetjenester, og særlig
sykehus, har i tiltakende grad utviklet seg til høyteknologiske
og kompetansebaserte institusjoner. Det utvikles stadig nye utrednings-
og behandlingsmetoder, samtidig som det skjer en medisinsk-teknologisk
utvikling med ny og kapitalkrevende teknologi og sterkt spesialiserte prosedyrer.
Det skjer generelt en økt spesialisering i sykehusene. Sykehus er
komplekse organisasjoner og kompleksiteten er et resultat både av
størrelse, spesialisering, kompetanse og teknologi.
Også det psykiske helsevern er et komplekst og sammensatt
tjenestesystem med noen store og mange små institusjoner og et stort
behov for samspill mellom disse.
Om lag to tredjedeler av ressursinnsatsen i sykehus er
personellinnsats. Tidligere har de offentlige institusjonene et stykke
på vei hatt monopol på den aktuelle arbeidskraften. I fremtiden
vil sykehusene måtte konkurrere i større grad om arbeidskraften
med private og andre offentlige arbeidsgivere. Det er ikke lenger bare
et spørsmål om å fordele arbeidskraften mellom de offentlige
sykehusene – sykehusene må også sikre seg den nødvendige
arbeidskraften i konkurranse med andre offentlige og private virksomheter.
I denne situasjonen er det viktig at sykehus ikke opptrer med vilkår
eller andre virkemidler som gir geografisk skjevfordeling av arbeidskraften
i strid med helsepolitiske mål, eller som på en uheldig måte
trekker arbeidskraft ut fra andre områder, som primærhelsetjenesten
eller omsorgssektoren.
Flere typer kompetanser og spesialiteter har etter hvert
kommet inn i sykehusene. Det stilles store krav til ledelse og organisering
for å sikre målrettet og effektiv bruk av personellressursene.
Det synes å være bred enighet om at det er betydelig potensiale
for bedre organisering.
Som en del av den offentlige forvaltning er de offentlige
sykehusene i dag integrert i statlige og fylkeskommunale tariffområder.
Dette gir sektoren og ledelsen ved det enkelte sykehus mindre styring og
kontroll med egen arbeidskraft.
Slik arbeidsmarkedet nå fungerer, får tempoet
i beslutningsprosessene økt betydning. Tempoet i beslutningsprosesser
svekkes når saker som gjelder organisering og drift også må
bringes inn for fylkeskommunale eller statlige eiere.
Bygninger og medisinsk utstyr er viktige forutsetninger
for at sykehus skal kunne løse sine oppgaver. God bruk av tilgjengelig
teknologi spiller en tiltakende viktig rolle for resultater, effektivitet
og rekruttering av arbeidskraft. Systemet for håndtering av kapital
i sykehus er i dag ikke godt. Ved at kontantprinsippet praktiseres, får
man ikke fram kostnadene ved bruken av kapital, og det gir et dårlig
grunnlag for alternativvurderinger mellom mer og mindre kapitalkrevende
innsats og mellom kapital- og personellinnsats. At investeringene besluttes
som integrerte deler av de årlige statlige og fylkeskommunale budsjettprosesser,
gir den enkelte sykehusledelse dårlig kontroll med innsatsfaktoren
kapital.
I tillegg til kompleksiteten er størrelse et viktig
kjennetegn ved sykehusene. Antall utførte årsverk i offentlige
sykehus var i 1999 ca 75.000. På grunnlag av dette kan det antas
at antall ansatte er over 100.000. De største sykehusene har over
5000 ansatte . I dag er det ingen andre samfunnsområder med så
store virksomheter.
Sykehus står kontinuerlig overfor vanskelige prioriteringer
knyttet til ulike behov for undersøkelse og behandling. Det er sterke
interessegrupper knyttet til mange av interessene og stor offentlig oppmerksomhet
om beslutninger som tas. Sykehus vil i den offentlige debatt kontinuerlig
bli konfrontert med hvordan enkelttilfeller er prioritert og fulgt opp.
Prioriteringene innen sykehusene må også sees i sammenheng
med den praksis allmennleger og avtalespesialister har med henvisning av
pasienter. Her er det også et betydelig potensiale for strukturering
og forbedring.
Sykehus skal i tillegg prioritere mellom behandling, forskning
og utdanning. Mens man i pasientbehandlingen høster rask gevinst
av ressursinnsatsen, er tidsperspektivet lengre når det gjelder utdannings-
og forskningsoppgavene. Det er viktig at prioriteringene ivaretas på
et overordnet styringsnivå ved hjelp av robuste finansielle og organisatoriske
mekanismer. Med mindre en lykkes i dette, vil en kunne risikere konsekvenser
for rekruttering og kompetanseoppbygging, og dermed for kvaliteten på
pasientbehandlingen.
2.3 Utfordringer i sykdomspanorama
En analyse av sykdomspanoramaet tilsier at man bør
styrke kreftomsorgen og psykiatrien, intensivere det infeksjonsforebyggende
arbeidet, forbedre tilbudet for eldre og pasienter med kroniske lidelser,
herunder astma og allergi, styrke rehabiliteringstilbudene og sette i verk
tiltak for å få folk flest til å mosjonere mer og gå
ned i vekt. Dette er utfordringene som helsevesenet må møte
de neste 5 til 10 år.
Dette kan tilsi at det fremover blir enda mer viktig å
ta hensyn til følgende:
 |
Samarbeidet mellom primærlege og spesialist må
legge grunnlaget for en rask utskrivning av pasienten etter sykehusbehandling,
med en god oppfølging av pasienten i nærmiljøet. |
 |
Kompetanseoverføring fra spesialist til allmennlege
må legge til rette for at mest mulig kan håndteres uten bruk
av spesialist, eller uten at spesialisten er tilstede. |
 |
Forebyggende arbeid, eller tidlige tiltak i forhold til astma,
kroniske lidelser og psykiske lidelser blir viktigere for å demme
opp for det økende behov. |
 |
Befolkningen som trenger helsetjenester, vil stadig bli eldre
og mer pleietrengende, noe som krever godt samarbeid mellom sykehus og
sykehjem. |
 |
Økt vektlegging av rehabilitering vil kreve bedre
samarbeid mellom sykehus og primærhelsetjenesten, samt bedre samarbeid
med private rehabiliterende tilbud. |
Dette innebærer bl.a. at organiseringen av arbeidet
må ta utgangspunkt i et stort behov for samhandling og balansert
ressursinnsats mellom de ulike deler av helsetjenesten.
2.4 Utviklingen i bruken av de helsepolitiske virkemidlene
Fram til midten på 1990-tallet var helsesektoren preget
av følgende:
 |
Rammefinansieringen fra staten ble videreført til
sykehusene til dels uavhengig av aktiviteten i pasientbehandlingen og om
det ble levert gode tjenester med høy effektivitet. |
 |
Det var stor grad av planstyring av hvilke pasienter som
hørte hjemme på hvilket sykehus. |
 |
Pasientene hadde få rettigheter og øvrige formaliserte
muligheter for innflytelse. |
Denne situasjonen er vesentlig endret nå:
 |
Den statlige finansieringen av sykehus ble endret fra 1.
juli 1997 ved innføring av innsatsstyrt finansiering (ISF). Omleggingen
medfører at sykehusene nå får refundert deler av utgiftene
til behandling av pasienter basert på systemet med diagnoserelaterte
grupper (DRG). Fra 1. januar 1999 utgjør refusjonssatsen 50 pst.
Både det statlige aktivitetsbaserte tilskuddet (ISF) og finansieringsandelen
som fremdeles gis som rammetilskudd, kanaliseres til fylkeskommunen, men
alle fylkeskommunene praktiserer former for aktivitetsbasert finansiering
av sykehusene. Dette betyr at for de fleste sykehusene vil det være
en sammenheng mellom aktiviteter/resultater og inntekter. Bortfall av etterspørsel
og redusert aktivitet vil føre til inntektsreduksjon for sykehusene. |
 |
I de senere årene har flere fylkeskommuner gitt pasientene
rett til å velge sykehus innenfor helseregionen. Ved den nye pasientrettighetsloven
som trådte i kraft 1. januar 2001 ble pasientens rett til å
velge sykehus på samme behandlingsnivå innført på
generell basis. Sykehus kan nå risikere å bli "valgt bort"
av enkelte pasienter eller grupper av pasienter. Når det velges sykehus
utenfor fylkeskommunen, vil bostedsfylkeskommunen fremdeles ha betalingsforpliktelsen. |
 |
Også på andre områder får pasientene
styrket sine rettigheter gjennom den nye pasientrettighetsloven: rett til
nødvendig helsehjelp, rett til vurdering og fornyet vurdering, rett
til individuell plan, rett til medvirkning og informasjon og rett til journalinnsyn.
I tillegg etableres særskilte rettigheter for barn. |
Endringene innebærer at sykehusdriften medfører
større økonomisk risiko enn tidligere.
Man har altså gått fra et monopolpreget plansystem
til et system som mer gjør bruk av økonomiske incitamenter,
valgfrihet og rettigheter. Men samtidig er det også gjennomført
tiltak som har som siktemål å gi et bedre grunnlag for planstyring
av sykehusene:
 |
Det regionale helseplansystemet er styrket. Det regionale
helseplansystemet har som hovedoppgave å styre funksjonsfordelingen
mellom sykehusene i Norge. I 1998 og også gjennom den nye spesialisthelsetjenesteloven
ble det gitt et sterkere lovgrunnlag for regionalt helsesamarbeid. Etter
lovens system skal de regionale helseplanene i siste omgang vedtas av staten. |
 |
Også etter den nye spesialisthelsetjenesteloven er
det opprettholdt et system med offentlig fordeling av nye legespesialiststillinger. |
2.5 Utredninger og stortingets vedtak om organisatoriske forhold
Hellandsvik-utvalget (NOU 1996:5 "Hvem skal eie sykehusene?")
ble oppnevnt i september 1995 og avga sin innstilling i mars 1996. Utvalgets
mandat gjaldt opprinnelig finansieringsordningen og drifts- og eierforhold
for regionsykehusene. Senere ble mandatet utvidet til å omfatte eierskap,
organisering og finansiering av alle sykehus.
Utvalget beskrev tre modeller og utvalgets 12 medlemmer
delte seg i tre like grupperinger i valg av modell:
 |
Regionalisert sykehusvesen med fylkeskommunen som eier –
løst formalisert regionalisert samarbeid. |
 |
Formalisert interfylkeskommunalt samarbeid – interfylkeskommunalt
selskap |
 |
Regionalisert sykehusvesen med staten som eier. |
I St.meld. nr. 24 (1996-97) "Tilgjengelighet og faglighet.
Om sykehus og annen spesialisthelsetjeneste" gikk departementet inn for
å opprettholde fylkeskommunen som sykehuseier. Samtidig gikk departementet
inn for å legge større styrings- og koordineringsansvar til
det regionale nivå og sterkere grad av statlig styring på enkelte
områder. Stortinget sluttet seg til hovedlinjene i forslaget som
ble konkretisert slik:
 |
De regionale helseutvalgene ble formalisert ved bestemmelser
i den nye loven om spesialisthelsetjenesten som gir adgang til å
regulere utvalgenes sammensetning og oppgaver. |
 |
De regionale utvalgene skal være politiske organer,
sammensatt av politikere oppnevnt av fylkestingene i regionen. |
 |
Det ble etablert permanente sekretariater. |
 |
Utkast til planer utarbeides i helseregionene, men Sosial-
og helsedepartementet beslutter planene og kan sette vilkår for godkjenning. |
Sørensen-utvalget (NOU 1999:15 "Hvor nært skal
det være? Tilknytningsformer for offentlige sykehus) avga innstilling
i mars 1999. Utvalget ga en samlet vurdering av bruk av tilknytningsformer
for offentlige sykehus. Et samlet utvalg mente at styringsmessige utfordringer
tilsier reformer i styringen av de offentlige sykehusene.
Utvalget mente at forvaltningsorganformen er en hensiktsmessig
tilknytningsform for sykehus, men pekte på reformer som burde gjennomføres
for modellen.
Utvalget var også enig om at det prinsipielle utgangspunkt
bør være at både stat og fylkeskommune står fritt
i valg av tilknytningsform. Et flertall i utvalget mente at det ikke burde
settes formelle restriksjoner på statens og fylkeskommunenes organisasjonsfrihet,
mens et mindretall mente at valgfriheten burde begrenses til forvaltningsorganer.
Et flertall i utvalget foreslo innført en ny kommunal
tilknytningsform: fylkeskommunalt og kommunalt selskap, basert på
at selskapet skulle være en selvstendig rettslig og økonomisk
enhet som er skilt fra fylkeskommunen. I Ot.prp. nr. 25 (1999-2000) la
regjeringen fram forslag til ny lov om fylkeskommunale sykehusselskaper.
Forslaget bygget i store trekk på Sørensen-utvalgets innstilling.
Den nye organisasjonsformen innebar at sykehus ville bli egne rettssubjekter.
Dog var det foretatt enkelte endringer og modellen var også begrenset
til kun å gjelde for sykehus. Det ble ikke foreslått at organisasjonsformen
skulle gjøres obligatorisk.
Forslaget ble med enkelte endringer vedtatt av Stortinget,
ref. Innst.O. nr. 88 (1999-2000).
Til tross for at ISF-ordningen førte til økte
ressurser til sykehusene, ble de økonomiske problemene mer framtredende.
I 1999 la fylkeskommunene samlet sett fram driftsregnskaper med underskudd,
hvor sykehusene ble oppgitt å være hovedårsaken. Følgende
hovedforklaring framkom: Det ble en adskillig høyere aktivitetsvekst
på sykehusene enn det som var planlagt i budsjettene i 1999. Samtidig
var det en realnedgang i de frie inntektene til fylkeskommunene. Dette
gjorde det vanskelig å finansiere den økte aktivitetsveksten.
I St.prp. nr. 47 (1999-2000) ble det foreslått 1.25 mrd. kroner i
tilleggsbevilgning til sykehussektoren. Stortinget vedtok ytterligere 0.5
mrd. kroner. Disse tilleggsbevilgningene er også videreført
for 2001. Det var imidlertid ikke forutsetningen at tilleggsbevilgningene
alene skulle rette opp den vanskelige økonomiske situasjonen for
sykehussektoren. Det var forutsatt betydelige omstillinger og effektiviseringer
i fylkeskommunal sektor for å håndtere denne situasjonen.
2.6 Oppsummering
Det kan slås fast at det i løpet av de siste
ti årene har skjedd betydelige endringer i den helsepolitiske virkemiddelbruken.
Det er også lagt til rette for visse organisatoriske endringer, men
slike tiltak er ikke, eller kun i begrenset grad, prøvd. Dette gjelder
særlig den fylkeskommunale tilknytningsformen fylkeskommunalt sykehusselskap,
der loven var planlagt først å tre i kraft i 2001. Dog er
det få fylkeskommuner som har satt i gang planleggingsvirksomhet
med sikte på å bruke den nye modellen. Likeens er heller ikke
det nye opplegget for regional helseplanlegging utprøvd, ref. at
første runde av statlige beslutninger av regionale helseplaner først
vil skje tidlig i 2001. Det skal understrekes at når det fremmes
forslag om en ny eierskapsreform for sykehusene med utgangspunkt i statlig
eierskap, er dette basert på en helhetlig vurdering av reformbehovet
innen organisering og styring i spesialisthelsetjenesten. Det er departementets
vurdering at de utfordringer som helsetjenesten står overfor, raskt
krever tiltak som både kan gi et bedre grunnlag for samordning av
ressursbruken og en betydelig klarere myndiggjøring av helseinstitusjonene.
3 Innhold og begrunnelse for reformen
3.1 Innledning
Den omlegging som nå foreslås under stikkordet
"statlig eierskap til sykehusene" består av tre elementer:
-
At staten overtar eierskapet til de offentlig eide sykehusene
-
At disse organiseres i foretak, dvs i egne rettssubjekter
utenfor statlig forvaltning
-
At staten bruker foretakene til å ivareta sektoransvaret
for spesialisthelsetjenesten
Det er effekten av disse tiltakene i kombinasjon som er
viktig.
Utgangspunktet for reformarbeidet er at sykehusene både
er viktige behandlingsinstitusjoner, undervisnings- og forskningsinstitusjoner.
Reformen vil i dokumentet bli omtalt som en endring av
eierskapet til sykehusene. Det ville imidlertid være mer presist
å bruke begrepet "fylkeskommunens spesialisthelsetjeneste", noe som
er mer omfattende enn de somatiske og psykiatriske sykehusene. I tillegg
til overføring av eieransvaret til staten for dagens fylkeskommunale
spesialisthelsetjeneste, vil også det sektoransvaret som fylkeskommunene
i dag har bli overført. Dette innebærer at fylkeskommunens
ansvar for å sørge for å dekke befolkningens behov for
spesialisthelsetjenester også overtas av staten . Dette inkluderer
overføring av "sørge for" ansvaret for tjenester som fylkeskommunen
i dag ikke har eierskap til, jfr private avtalespesialister, private sykehus
etc.
Mao foreslås at statens ansvar skal dekke det som
i dag er fylkeskommunens ansvar, uten at dette i seg selv berører
forholdet mellom offentlige og private aktører i helsetjenesten.
3.2 Om behovet for reformer
3.2.1 Noen paradokser
Det er flere forhold som illustrerer at sykehussektoren har
mer enn et ressursproblem . Det skal her trekkes frem noen av disse.
 |
Stadig økende ressurstilgang, men større økonomiske
problemer. Utgiftsøkningen i somatiske sykehus i perioden 1980 til
1995 var årlig ca 1,2%, korrigert for prisstigning. Utgiftsøkningen
i perioden etter 1995 har vært ca 4,8% årlig. Utgiftsøkningen
for psykiatrien har vært ca 3,8% årlig i perioden 1995 til
1999. |
 |
Stor vekst i pasientbehandlingen, men like mange pasienter
på venteliste. |
 |
Stadig mer utdannet helsepersonell, men fortsatt stor mangel
på helsepersonell. Økningen i antall legeårsverk er
på ca 50% siden 1990. Tilsvarende tall for sykepleiere er 45%. |
 |
Stadig mer utstyr på sykehusene, men utstyr står
ubrukt store deler av døgnet |
 |
Manglende behandlingskapasitet for å ta unna ventelister,
mens sykehusene i liten grad sender pasienter til andre som har ledig kapasitet. |
Selv om disse forholdene et stykke på vei kan gis gode
forklaringer, er de også et uttrykk for at sykehusenes problemer
er av organisatorisk og styringsmessig karakter. Det er all grunn til å
tro at utviklingen i og rundt medisinsk behandling vil øke utfordringene
på disse områdene i fremtiden.
Flere av disse forholdene går igjen i andre lands
beskrivelser av sitt helsevesen.Helsesektoren er derfor også gjenstand
for reformer i mange land.
3.2.2 Helsereformer som internasjonalt fenomen
Særlig siden slutten av 1980 tallet har mange europeiske
land iverksatt større helsereformer. Selv om disse reformene varierer
mye i innhold og innretning, kan den store reformaktiviteten tyde på
at det er noen felles underliggende drivkrefter på tvers av landegrensene.
Noen av de viktigste av disse er de økte muligheter til behandling
gjennom store teknologiske endringer, samt økende pasientforventninger
og krav til helsetjenesten.
Hvordan helsereformene utformes i det enkelte land må
imidlertid forstås på grunnlag av en rekke politiske, ideologiske,
historiske, kulturelle og økonomiske faktorer. Det er derfor ikke
uten videre enkelt å bruke erfaringer fra andre land på å
utforme helsereformer i Norge.
Det er mulig å kategorisere elementer som går
igjen i helsereformene i Europa.
-
En revurdering av statens og markedets rolle i helsetjenesten.
For land hvor staten tradisjonelt har hatt en sterk rolle har reformene
preg av å redusere denne. Tilsvarende for land hvor markedet tradisjonelt
har spilt en stor rolle går reformene i retning av å redusere
markedets rolle. Begge utviklingstrekk skjer samtidig.
-
Generell tendens til desentralisering til lavere nivå
av offentlig sektor, eller til private aktører.
-
Større innflytelse og flere rettigheter og valgmuligheter
for pasientene.
-
Større fokus på "folkehelsetiltak".
Vi kan også kjenne igjen utviklingen i det norske helsevesen
gjennom flere av disse punktene gjennom de siste årene.
Den statlige overtakelsen er en styrking av den statlige
styringsposisjon, samtidig som den er et forslag til en desentralisert
styringsmodell. I den foreslåtte reformen får staten en sterkere
rolle gjennom samlet eierskap til sykehusene, og dermed et klarere ansvar.
Det er imidlertid viktig at staten skal eie sine sykehus i et desentralisert
styringssystem. Hensikten med organisering av sykehus som statsforetak
er å desentralisere styring og effektivisere ledelse, forbedre informasjonstilgangen
og delegere økonomisk ansvar. Gjennom desentralisering ønsker
man å oppnå mindre byråkrati, bedre omstillingsevne og
bedre brukerorientering. Samtidig må staten gjennom sin nye posisjon
sikre en overordnet samordning der dette er nødvendig og hensiktsmessig.
Vi finner den samme tendensen til desentralisering av
myndighet og ansvar til sykehusene i de europeiske land som tidligere har
hatt sykehusene som en del av forvaltningen. Slik sett kan man si at utviklingen
i Norge, med den nå foreslåtte reformen, faller inn i en generell
trend som observeres i Vest-Europa.
3.2.3 Målsettingen om likeverdige tjenester
Norge er et land med store geografiske forskjeller. Landets
innbyggertall tilsvarer mindre enn en vanlig region i f.eks England. Dagens
eierskap er spredt på 19 fylkeskommuner i tillegg til staten. De
fleste av disse eierne har organisert sykehusene som en del av den offentlige
forvaltning. Det er imidlertid relativt stor variasjon i hvordan eierne
utøver sitt eierskap. I noen fylkeskommuner styrer eierne langt
inn i driftsspørsmål. I andre er de fleste fullmakter delegert
til sykehuset. Forvaltningsorganiseringen setter i seg selv grenser for
hvilket ansvar det enkelte sykehus kan ha. Det er grunn til å vurdere
om dette gir rammebetingelser rundt drift og ledelse av sykehus slik at
de kan oppfylle viktige helsepolitiske målsettinger om effektiv helsetjeneste
med god tilgjengelighet og god kvalitet .
Målsettingen om likeverdige tjenester er ikke godt
nok oppfylt i helsetjenesten i dag. Det er for eksempel store forskjeller
i ventetid for behandling for samme lidelse over fylkesgrensene. De fleste
garantibruddene er innenfor ortopedi. I 1998 varierte gjennomsnittlig ventetid
fra 52 dager i Vest-Agder til 163 dager i Telemark for ortopediske operasjoner.
De fylkesvise variasjonene er størst innen psykisk
helsevern. Andelen barn og ungdom som får et tilbud fra barne- og
ungdomspsykiatrien varierer fra ca 1% (Sør-Trøndelag) til
ca 3,7% (Nordland). Personelldekningen i voksenpsykiatrien varierer mellom
fylkene fra 30 til 63 årsverk (pr 10.000 innbygger 18 år og
eldre), og i barne- og ungdomspsykiatrien fra 12 til 52 årsverk(pr
innbygger fra 0-17 år).
Det er også store geografiske variasjoner i medisinsk
praksis innen de enkelte områdene, for eksempel hjerte-kar-lidelser,
fjerning av livmor, forløsning ved keisersnitt osv.
Preoperativ liggetid for lårhalsbrudd, som er avgjørende
for resultatet av behandlingen, varierer også sterkt. Sintef Unimed
har publisert en egen rapport som dokumenterer dette. Det er behov for
større grad av standardisering av medisinsk behandling.
Det synes å være stor faglig enighet om at
kvaliteten på enkelte helsetjenester kan heves ved å fordele
funksjoner slik at det nås et minstevolum på aktiviteten. Det
vil slik sett være viktig å understøtte en gjennomføring
av mange av de forslagene som ligger i det regionale samarbeidet Det foretas
fremdeles mange operasjoner ved sykehus med for dårlig pasientgrunnlag
til at ferdigheter og kunnskaper kan opprettholdes på godt nivå.
3.2.4 Forskjell i ressursbruk
Sykehusene leverer i dag helsetjenester med store forskjeller
i ressursbruk. Beregninger antyder at dersom alle sykehusene var like effektive
som de beste, ville samfunnets kostnader teoretisk sett ligget 2.5 mrd
kr. lavere . Selv om man ikke skal tolke disse tallene direkte som effektiviseringspotensiale,
er de en indikasjon på forskjeller i ressursbruk som eier bør
gripe fatt i. Forskjeller i ressursbruk kan forklares i flere forhold.
Noen av disse er:
 |
Ulike kostnader på innsatsfaktorene, f.eks høyere
lønnsnivå i pressområder, ulike satser for arbeidsgiveravgift,
ulike transportkostnader etc. |
 |
Ulik utnyttelse av arbeidskraften. Det er dyrt å opprettholde
vaktberedskap på et lite pasientgrunnlag. |
 |
Ulik tilgang på etterbehandlingstilbud som muliggjør
tidlig utskrivning. |
 |
Ulik bruk av nye effektive behandlingsmetoder. |
Som et eksempel på det siste viser statistikken store
forskjeller når det gjelder bruk av dagkirurgiske teknikker. I Hedmark
blir 68% av brokkpasientene behandlet dagkirurgisk, mens andelen i Vest-Agder
er på 16%. Et annet eksempel er at Oslo utfører 99% av operasjonene
for grå stær dagkirurgisk, mens tilsvarende andel for Sogn
og Fjordane er 43%.
Et sentralt spørsmål er om alle disse ulikhetene
skyldes "naturlige" forhold, eller er en nødvendig tilpasning til
lokale forhold. Det er imidlertid grunn til å spørre om ikke
noen av disse forskjellene også skyldes ulik tilrettelegging fra
eiers side for en god og effektiv sykehusdrift
3.2.5 Uklare ansvarsforhold
Dagens eier- og finansieringsansvar er todelt. Fylkeskommunene
har hovedsaklig eierskapet, noe som gir rett til å utøve eierstyring.
Fylkeskommunene er også arbeidsgivere, med den styringsmulighet det
innebærer. Finansieringen er imidlertid i hovedsak statens ansvar.
Fylkeskommunene har i dag liten innflytelse over egne inntekter.Sykehusene
finansieres gjennom generelle rammetilskudd fra staten til fylkeskommunen
og viktige øremerkede tilskuddsordninger som ISF og poliklinikkrefusjoner,
samt i begrenset grad ved fylkeskommunens egne skatteinntekter. Reelt sett
har staten hele finansieringsansvaret for sykehustjenestene gjennom disse
ordningene og ved fastsettelsen av rammetilskudd til fylkeskommunene. Tilsvarende
har staten reelt sett finansieringsansvaret når fylkeskommunene bygger
nye sykehus. Her har imidlertid staten også godkjenningsmyndighet
og dermed en annen type kontroll.
Denne oppsplittingen i eier- og finansieringsansvar skaper
uklare ansvarsforhold, både internt i sektoren og enda mer utad.
Vi har i hovedtrekk et system hvor fylkeskommunene som
eiere kan bestemme og styre, mens regningen forutsettes dekket av staten.
Staten har også det overordnede ansvar for helsesektoren.
3.3 Hva kan oppnås gjennom statlig eierskap
3.3.1 Klart og enhetlig ansvar
Eierskapsreformen gir staten tilgang til hele registeret
av virkemidler:
 |
Som myndighetsutøver; gjennom lover og forskrifter
og enkeltbeslutninger |
 |
Som eier; gjennom eierstyring |
 |
Som finansieringsansvarlig; gjennom å knytte vilkår
til bevilgningene |
 |
Som avtalepartner, dvs at styringsbehov kan ivaretas ved
at det inngås avtaler mellom staten(bestiller) og foretaket(utfører) |
I denne modellen er det ingen tvil om at staten har det fulle
og hele ansvar, og tilgang til hele bredden av relevante virkemidler. Dette
vil i seg selv forebygge uverdige spillsituasjoner om hvem som har ansvaret.
For befolkningen vil det være en fordel at det ikke lenger vil være
noen tvil om at det er staten som har både det formelle og reelle
ansvar for forholdene i sykehussektoren.
Under dette samlede ansvar kan også staten utøve
en sterkere styringsrolle på de områder hvor det er nødvendig
Overtakelse av eierskapet vil ikke i seg selv løse
de ovennevnte problemene. Forbedringer i helsevesenet og i ressursbruken
kan først komme gjennom måten staten bruker sin samlede styringsposisjon
på. Gjennom de tiltak som her foreslås, vil staten få
et helhetlig ansvar for sykehusene og øvrig spesialisthelsetjeneste.
En slik samlet ansvarsposisjon fås gjennom å samle:
 |
Sektoransvaret |
 |
Finansieringsansvaret |
 |
Eierskapet til virksomhetene |
Dette vil gi staten et totalansvar, og dermed et godt utgangspunkt
for en helhetlig organisering og samordning av ressursbruk mot prioriterte
helsepolitiske mål. Videre vil statens nye posisjon medføre
ansvar for å initiere samordning mellom sykehusene der dette er viktig
ut fra de nasjonale målsettingene. Dette kan gjelde behandlingstilbud,
videre- og etterutdanningstiltak, IT-løsninger, innkjøp,
bygninger o.a.
Gjennom reformen kan det statlige eierskap benyttes til
eierstyring som et styringsvirkemiddel ovenfor de samlede offentlige sykehusene.
Et første og viktig utslag av denne posisjonen er forslaget om at
alle offentlige sykehus skal organiseres i foretak. Departementet legger
vekt på at myndighets- og ansvarliggjøring av sykehusene som
oppnås gjennom foretaksorganisering er et viktig utgangspunkt for
det videre utviklingsarbeid som skal skje. Dette tiltaket er i seg selv
en viktig del av begrunnelsen for statlig eierskap.
I reformens første fase legges det ikke opp til
større endringer enn det som er nødvendig for å gjennomføre
statens nye ansvars- og eierposisjon og at virksomhetene organiseres som
foretak. Men i neste fase vil det være en viktig problemstilling
om man i større grad bør gjøre bruk av finansierings-
og avtalevirkemiddelet for å nå de helsepolitiske mål.
3.3.2 Nye rammebetingelser for ledelse og styring av sykehusene
Sykehusene er i dag en del av den offentlige forvaltning.
Dette innebærer i korthet at det politiske nivå har direkte
ansvar for utøvelsen av virksomheten. Sykehusenes fullmakter og
ansvar er begrenset, blant annet ved at de ikke er selvstendige rettssubjekter.
Noen fylkeskommuner har imidlertid utnyttet de delegasjonsmulighetene som
finnes og overlater driftsspørsmål til sykehusledelsen samtidig
som de som eiere utøver en overordnet styring. Praksis ved andre
sykehus er at eier styrer for nært opp i driftsspørsmål.
Staten har heller ikke som sykehuseier vært først til å
gi sine virksomheter stor frihet. Dette styringsregimet har inntil for
få år siden vært preget av system for godkjenning av
stillinger og krav om bruttobudsjettering.
Samtidig står sykehusene overfor store utfordringer
med akselererende teknologisk utvikling, store forventninger til hva som
kan gjøres og krav om begrenset vekst i totalutgiftene. Det er de
siste årene også introdusert nye virkemidler, ISF og fritt
sykehusvalg, som gjør at sykehusene må omstille seg for å
møte de nye utfordringene.
Så lenge sykehusene er en del av den offentlige
forvaltning, vil ikke sykehusene ha det nødvendige handlingsrom
for å møte disse utfordringene. Sykehusene skal ikke drive
forvaltning, men utføre kompleks tjenesteyting av høy kvalitet
under krevende rammebetingelser. Det er ikke det statlige eierskapet i
seg selv, men utskillelsen av sykehusene fra forvaltningen, og organisering
i egne foretak , som vil etablere viktige forutsetninger for en mer effektiv
sykehusdrift.
Den reformen som her foreslås, vil innebære
at sykehusene organiseres i foretak. Dette kunne imidlertid også
vært gjort gjennom fylkeskommunalt eierskap med nødvendige
lovendringer. Men det er anerkjent at staten skal vise tilbakeholdenhet
med å gripe inn i den kommunale organiseringen. Det statlige eierskapet
vil derfor etablere forutsetningen for at sykehusene systematisk organiseres
i foretak. Departementet legger vekt på at myndig- og ansvarliggjøring
av virksomhetene er et viktig utgangspunkt for det videre utviklingsarbeid
i helsesektoren. Dette er i seg selv en viktig begrunnelse for statlig
eierskap. Det dreier seg om å sette i gang en dynamiske prosess for
utvikling av organisering, ledelse og samarbeid i helsesektoren.
3.3.3 Forskjeller i tjenestetilbudet
Ulik klinisk praksis mellom sykehusene endres ikke direkte
som følge av endring i eierskapet. En av flere årsaker til
forskjellene kan være at dagens eiere i ulik grad tilrettelegger
for oppdatering av kunnskap og spredning av denne mellom virksomhetene.
En viktig målsetting med et samlet eierskap er å legge til
rette for at kunnskap og teknologi blir fordelt bedre.
Forskjeller i ventetid mellom sykehus vil også bestå
under eventuelt statlig eierskap.
Det må påregnes en viss forskjell i ventetid
mellom sykehus for samme lidelse grunnet tilfeldige svingninger i tilbudet
så vel som i etterspørselen. De forskjellene som observeres
i dag, tyder imidlertid på at det også er andre årsaker.
Bl a kan økonomiske hensyn som tas av den enkelte sykehuseier, hindre
en effektiv pasientflyt på tvers av fylkesgrensene. Utstrakt bruk
av til dels kompliserte henvisningsordninger, med krav om garantier for
betaling, er en indikasjon på dette.
Gjennom dagens gjestepasientavtaler er det lagt grunnlag
for en viss pasientstrøm over fylkesgrensene. Men økonomiske
motiver(og også andre motiver) forhindrer en effektiv pasientflyt
slik at forskjeller i ventetid opprettholdes. En samordning av eierinteressene
kan, sammen med andre tiltak, legge grunnlaget for en bedre utnyttelse
av den samlede behandlingskapasiteten.
En organisering av sykehusene i foretak, sammen med rett
til fritt sykehusvalg, skjerper imidlertid konkurransen om pasientene.
Dette vil i seg selv gi foretakene insentiv til å hindre at egne
pasienter velger andre sykehus. En økonomisk oppgjørsordning
(gjestepasientoppgjør) som stimulerer til bedre pasientflyt, er
derfor et viktig tiltak.
Departementet legger til grunn at gjestepasientoppgjøret
blir basert på DRG-systemet i tiden fremover, noe som er et skritt
i riktig retning.
3.3.4 Utnyttelse av arbeidskraften
En del av problemene i sykehussektoren gjelder tilgang på
og utnyttelse av arbeidskraften. Knapphet på nøkkelpersonell
og strid mellom profesjonene er typiske problemstillinger.
Staten har ansvaret for utdanningskapasiteten og importmulighetene
for helsepersonell. Dermed regulerer staten i stor grad den samlede tilgang
på kvalifisert arbeidskraft for helsesektoren. Med den raske faglige
endringstakten er det viktig at personalet sikres etter- og videreutdanningstilbud.
Når det gjelder utnyttelsen av personell, er det
svært viktig å se sykehussektoren i sammenheng med primærhelsetjenesten
og spesialister utenfor sykehus. Staten fastlegger oppgaver, ansvar og
vilkår også for disse, jfr fastlegeordningen og takstfastsettelse.
Som eier av sykehusene vil derfor også staten ha gode forutsetninger
for å sikre et bedre samspill mellom sykehusene og bl.a. primærhelsetjenesten.
At profesjonene har fått spillerom for å ta
ut konflikter kan også skyldes mangel på klart lederskap/ledelsesautoritet
i sykehusene. Gjennom etableringen av sykehusene i foretak kan sykehusene
gis rammebetingelser som sikrer større ledelsesautoritet innad.
Gjennom dette gis sykehusledelsen bedre forutsetninger for å kunne
håndtere de problemene som knytter seg til utnyttelse og organiseringen
av arbeidskraften.
3.3.5 Utnyttelse av kapitalen
Sykehusene representerer en stor kapitalbinding, både
i bygg og i avansert utstyr. Utviklingen går også i retning
av stadig mer bruk av avansert utstyr. For sykehusene som er organisert
som en del av den offentlige forvaltning, kommer ikke kapital-kostnadene
løpende frem i regnskapene. Det er også store forskjeller
mellom sykehusene med hensyn til hvor stor myndighet disse har til å
ta beslutninger om investeringer i utstyr. Sykehusene fører utstyrsanskaffelser
under 50.000 kr mot sine driftsbudsjett. De fleste utstyrsanskaffelser
og andre investeringer føres mot fylkeskommunens sentrale investeringsbudsjett
Virksomhetene har slik sett ikke noe insentiv til å avveie bruken
av kapital som innsatsfaktor mot andre innsatsfaktorer.
En organisering i foretak vil fordre at sykehusene følger
de regnskapsprinsipper som anvendes i næringslivet. Det betyr bl.a.
at kapitalutstyr blir aktivert og deretter kostnadsberegnet ved årlige
avskrivninger. Dette vil gi insentiver til en bedre anvendelse av kapitalen
som innsatsfaktor. Gjennom dette kan en forebygge at f.eks medisinsk utstyr
blir stående ubrukt store deler av døgnet. At kapitalbruk
får en kostnadsside, vil også gi insentiver til en rasjonering
av areal som innsatsfaktor.
3.3.6 Felles innkjøpsordninger
Sykehussektoren kjøper utstyr og forbruksmateriell
for anslagsvis 10 mrd kr i året. Noe av dette er allerede samordnet
i innkjøpssamarbeid mellom enkelte fylkeskommuner, men her er det
fortsatt et potensial for samordning. Staten har gjennom utstyrsplanen
lagt opp til en fornyelse av medisinsk-teknisk utstyr på sykehusene.
Bare på dette området foreligger det planer om investeringer
på 5-6 mrd kr over 5 år. Selv om fylkeskommunene har inngått
innkjøpssamarbeid på stadig flere områder må det
forventes at en profesjonalisering og samordning av disse innkjøpene
kan frigjøre ressurser til mer tjenesteproduksjon, samtidig som
samordnede innkjøp kan initiere en ønsket teknologisk standardisering.
3.3.7 Samordning av utbygginger i sykehussektoren
For tiden kjenner departementet til utbyggingsprosjekter
i fylkeskommunene som utgjør investeringer i størrelsesorden
30-40 mrd kr Det er viktig med en nasjonal samordning av denne utbyggingen.
Dagens system med felles planlegging innenfor helseregionen kan gi visse
samordningsgevinster. Imidlertid vil de store investeringsprosjektene stimulere
lokalpolitiske interesser slik at en harmonisering av interessene mellom
fylkeskommunene blir vanskelig. Ordningen med statlig godkjenning av utbyggingsplaner
gir ikke tilstrekkelig aktiv styring. Den nye organiseringen gir grunnlag
for en sterkere styring av den samlede sykehusutbygging i landet.
3.3.8 Beredskapsmessige forhold
Spesialisthelsetjenesten utgjør en vesentlig del av
den akuttmedisinske beredskap. Spesielt ved større ulykker, kriser
og katastrofer er det nødvendig å kunne sette inn store ressurser
raskt. Innsats av flere AMK-sentraler, et stort antall ambulanser, flere
sykehus, luftambulanse (som er statlig eid allerede) m.v. krever samordning
og koordinering. Ikke minst forutsettes det et samordnet planverk. Reformen
vil legge forholdene til rette for en bedre samordning av beredskapsplaner,
håndtering av større ulykker og krisesituasjoner og samarbeid
med andre myndigheter som har ansvar i slike situasjoner som brannvesen,
politi og fylkesmenn.
3.3.9 Bedre ivaretakelse av forskning og utdanning
I tillegg til behandling inngår forskning og utdanning
i sykehusenes hovedoppgaver. Effektiv utnyttelse av forskningsinnsats og
en effektiv og god utdanning av helsepersonell er særlig viktig for
sykehussektoren. I helsesektoren pågår det også omfattende
opplæringstiltak i form av turnustjeneste, praksisperioder etc. Medisin
som fagområde er i rask utvikling. For helsetjenestene vil det derfor
være nødvendig med stor innsats på forskning og utdanning
som grunnlag for å utnytte kunnskap og teknologi til enhver tid.
De fleste sykehusene driver i dag med forskning og utdanning,
om enn i svært ulik grad. De viktigste institusjonene i forskning,
utdanning av medisinske kandidater og spesialistutdanning er regionsykehusene.
I dag yter staten særskilte tilskudd direkte til disse sykehusene
for å ivareta disse viktige funksjonene. Men vilkårene for
forskning og utdanning bestemmer også eier gjennom sin eierstyring.
Ved så godt som alle landets sykehus drives det praksisundervisning
av sykepleiere og øvrige helsefagstudenter. Praksisdelen av studiet
er svært viktig og utgjør en stadig større del av rammeplanene
i helsefagene. De viktigste sykehusene i utdanning av medisinerstudenter
og i forskningssammenheng er regionsykehusene. Det er viktig at sykehusene
legger til rette for den utdannings- og forskningsvirksomhet innenfor helsefagene
som foregår i regi av våre universiteter og høgskoler.
For et land som Norge blir det fremover helt avgjørende
at vi kan samordne den nasjonale innsatsen på forskning og utdanning.
Med statlig eierskap kan det ligge til rette for en bedre samordning. Det
fordrer også et nært samarbeid mellom SHD som har det sektorpolitiske
ansvaret og KUF som har det overordnede ansvaret for utdanning av helsepersonell
og medisinsk forskning.
Universitetsmiljøene spiller en sentral rolle i
utviklingen av norsk medisin. Dette gjelder så vel på utdannings-
som på forskningssiden. I all hovedsak skjer dette gjennom en modell
der de medisinske fakultetene er tett integrert med regionsykehusene, og
der disse sykehusene fungerer som universitetsklinikker. I et nært
samarbeid mellom disse foregår såvel grunnutdanning, som spesialistutdanning
og klinisk forskning.
Denne integrerte modellen anses å være vellykket
og hensiktsmessig, selv om den i perioder har inneholdt interessekonflikter
av ressursmessig fordelingskarakter. Det er et forbedringspotensiale når
det gjelder finansielle og organisatoriske ordninger for å legge
til rette for utdannings- og forskningsfunksjonene.
Tatt i betraktning de begrensede fagmiljøene norsk
medisin rår over, vurderer SHD det som hensiktsmessig å primært
tillegge regionsykehusene også de framtidige utdannings- og forskningsoppgavene
som omtalt ovenfor. Selv disse miljøene er i mange sammenhenger
ofte små og sårbare, og en ytterligere spredning av spesielt
klinisk forskning kan medføre en fragmentering av fagmiljøene
som svekker den samlede effekten av innsatsen.
Dette understøttes av den evaluering av forskningen
innen biologifagene som ble gjennomført av NFR i 2000
Samtidig understrekes det at også andre typer sykehus
skal bedrive kvalitets- og utviklingsarbeid som tenderer mot forskningvirksomhet.
Det er likevel vår oppfatning at forskningen i ordets klassiske forstand
bør lokaliseres i få og sterkest mulig miljøer. I så
måte vil universitetsklinikkene ved de 5 regionsykehusene stå
helt sentralt. Det er også viktig at det potensialet som ligger i
å benytte alle typer sykehus til utdanningsformål fortsatt
må utnyttes.
Statlig overtakelse vil gi mulighet til å sikre
en ytterligere styrking av denne integrerte modellen, gjennom felles eierskap
både til universitetene og sykehusene. I første omgang bør
en videreutvikling av samarbeidet mellom de medisinske fakultetene og regionsykehusene
skje gjennom de etablerte samarbeidsorganene, men med sterkere eierstyring
fra staten mht innhold og resultatkrav.
Det er bred enighet om at en høy kvalitet på
helsefaglig utdanning og forskning er en forutsetning for et effektivt
og godt fungerende helsevesen. Likevel opplever fagmiljøene at vilkårene
for praksisundervisning og forskning er slik at både rekruttering
og kvalitet er utilfredstillende.
Underskuddet på helsepersonell i helsesektoren totalt
er i følge Aetat på 5800, hvorav om lag 3700 sykepleiere og
500 leger. Kun få sykepleiere, rundt 5%, jobber utenfor helsesektoren.
Muligheten for rekruttering fra Norden er redusert i takt med bedre arbeidsmarked
i Sverige og Danmark, og det planlegges derfor å importere sykepleiere
fra bl.a. Filippinene og Polen. Rekrutteringen til sykepleierstudiet er
jevnt over god, og høyskolene vil gjerne tilby flere studieplasser.
Den flaskehalsen manglende praksisplasser utgjør setter imidlertid
begrensning for å øke kapasiteten i utdanningen.
3.3.10 Informasjonsteknologi
Ny teknologi for informasjon og kommunikasjon åpner
for nye og ressursbesparende løsninger innen sykehus- og helsesektoren.
Telemedisin er et eksempel på dette.
I Norge er vi nå i ferd med å bygge opp nye
kommunikasjonsnett i helsesektoren, basert på regioner. Her må
det imidlertid satses på nasjonale løsninger. Disse utdypes
i IT tiltaksplanen "SI@!"(januar 2001). Økt mulighet til standardisering
og utvikling av felles løsninger vil kunne bidra til en mer optimal
utbygging og raskere fremdrift i anvendelse av ny teknologi. Dette vil
kunne bidra til bedret samhandling mellom sykehusene og primærhelsetjenesten.
Slike felles løsninger vil det være enklere å realisere
gjennom samordning av eierskapet.
Informasjonsteknologien gir også nye muligheter
til å benytte informasjon om ressursbruk, behandling og befolkningens
behov for helsetjenester til å gi et samordnet og effektivt tilbud
av tjenester til befolkningen.
3.4 Hva er et helseforetak?
Det foreslås at statens eierskap og ansvar organiseres
i et antall foretak med utgangspunkt i antallet helseregioner. Det får
betegnelsen helseforetak. Helseforetakenes ansvarsområde samsvarer
med de etablerte helseregioner.
Flertallet i Sørensenutvalget mente at staten burde
ha adgang til å velge en tilknytningsform som gjør sykehus
til et selvstendig rettssubjekt. Flertallet bygget anbefalingen på
at helsepolitiske hensyn kan ivaretas ved at staten utøver styringen
ved utforming av sykehusets vedtekter. Vedtektene kan definere sykehusets
kjerneoppgaver og grunnleggende forpliktelser. Flertallet pekte på
at kontrakter mellom sykehuseier og sykehus også gir godt grunnlag
for å beskrive sykehusenes oppgaver. Det er få formelle restriksjoner
på hvilke styringsmessige pålegg staten kan gi, dersom styringen
skjer gjennom den formelle eierkanalen. Men dersom eier ønsker å
gi utstrakte og detaljerte pålegg som griper inn i selskapets driftsmessige
frihet, mener utvalget at det ikke bør velges en selskapsmodell
som tilknytningsform.
Videre pekte flertallet på at sykehuseier har styringsmessig
innflytelse ved å peke ut styret og eventuelt avsette det. Flertallet
mente at også lovpålagte oppgaver kan ivaretas gjennom vedtekter,
kontrakter og instrukser på eiermøtet. Videre la flertallet
vekt på mulige styringsmessige gevinster ved organisering av sykehus
som selvstendige rettssubjekter. Gjennom selskapsetablering kan det oppnås
en klarere deling mellom rollene som overordnet styringsorgan, eier og
oppdragsgiver.
Et flertall av Sørensenutvalgets medlemmer mente
at statsforetak var det beste alternativ til dagens forvaltningsorganisering
når det gjelder statlige sykehus. Denne tilknytningsformen har muligheter
for å gi styringsmessige gevinster sammenlignet med forvaltningsorgansering.
Sørensenutvalgets flertall la vekt på at statsforetak har
kun én eier. Dette markerer at omdannelse til denne tilknytningsformen
ikke åpner for privat eierskap. Videre pekte utvalget på at
statsforetaksmodellen gir eieren en klar økonomisk styringsmyndighet.
I departementets forslag er det lagt opp til en særlov
om helseforetak som ligger nært opp til statsforetaksloven. En vesentlig
forskjell i dette lovforslaget fra statsforetaket er muligheten for å
organisere virksomheter(dvs sykehus) som egne rettssubjekt underlagt foretaket.
Denne formen gir et godt grunnlag for avklaring av og
skille mellom departementets ansvar og rolle som eier, helseforetakets
rolle som "konsernledelse" og bestiller/oppdragsgiver og sykehusenes rolle
som tjenesteprodusent. Etter forslaget utøver eier sitt ansvar gjennom
vedtektenes formålsangivelse og overordnede oppgavetildeling. Departementet
kan ikke foreta løpende styring direkte overfor foretaket. Helseforetaket
skal heller ikke foreta løpende styring i forhold til sykehuset.
Eierstyring skal skje formalisert gjennom foretaksmøtet.
Som departement utøver Sosial- og helsedepartementet
helsepolitisk sektorstyring gjennom juridiske og økonomiske virkemidler
overfor hele helse- og sykehussektoren. Fordi eierstyringen er formalisert
i foretaksmodellen, oppstår det et klarere skille mellom utøvelse
av departementets rolle som myndighetsorgan og som eier av helseforetakene.
Fordi helseforetakene er egne rettssubjekt, blir de fullt
ut ansvarlige for sin egen driftsmessige virksomhet, både rettslig
og økonomisk (dog ikke slik at de kan gå konkurs). Styrets
og administrerende direktørs fullmakter er fastsatt i loven. Dette
bidrar til å klargjøre virksomhetens ansvar og rolle. Når
helseforetaket selv får det totale ansvar for planlegging og gjennomføring
av økonomiske tiltak og resultatet av dem, vil de også måtte
ta et reelt ansvar for økonomistyringen og for å håndtere
ubalanse.
At helseforetaket er eget rettssubjekt, legger dessuten
til rette for at staten kan styre gjennom bruk av kontrakter. Avtaler kan
brukes som et redskap for oppdragsgiver, til å stille krav til de
tjenestene sykehuset skal levere, i hvilket omfang og til hvilken kvalitet.
Gjennom avtalene kan det legges til grunn at helseforetakene skal ivareta
oppgaver som de ikke ville ha utført i samme grad med basis i de
generelle beslutningskriteriene.. Det gjelder oppgaver som forskning, opplæring,
utdanning, ivaretagelse av samarbeid med primærhelsetjenesten, det
regionale samarbeidet og også en del typer behandlingsbehov.
Når helseforetaket overtar fylkeskommunens ansvar
for spesialisthelsetjenesten overtar foretaket samtidig ansvaret for å
oppfylle de lov- og forskriftskrav som fylkeskommunen har hatt i medhold
av lov om helsemessig og sosial beredskap og lov om smittevern m.fl.,
jf kap. 7.
Dette lovforslaget innebærer omfattende driftsmessige
fullmakter, både på økonomi- og personalområdet.
Gjennom dette får foretaket et klart og omfattende ansvar for egen
tjenesteproduksjon innenfor de mål, resultatkrav og økonomiske
rammer som staten gir. Det forhold at helseforetakets egne organer kan
treffe beslutninger av driftsmessig karakter i stedet for å forelegge
dem for departementet, med den tidkrevende beslutningsprosess som departementale
avgjørelsesrutiner forutsetter, medfører at helseforetakene
kan bli mer beslutningsdyktige, fleksible, omstillings- og tilpasningsdyktige
i sin virksomhet.
Helseforetaket er det regionale foretaket. Sykehusene
skal som hovedregel etableres som egne rettssubjekt underlagt helseforetakene.
Dette innebærer at sykehusene vil få samme ansvar for å
treffe beslutninger innenfor eget område. Det vil si at sykehusene
også får ansvar for planlegging og finansiering av investeringer
og for å se kostnader ved bruk av kapital og driftskostnader under
ett. Dette gir muligheter for mer langsiktig og helhetlig økonomisk
planlegging og styring av virksomheten.
Gjennom helseforetakets rapportering av økonomiske
resultater etter regnskapslovens prinsipper som, foruten driftskostnadene,
også synliggjør kostnadene ved bruk av kapital, og gjennom
annen resultatrapportering som også kan pålegges statsforetak,
vil departementet ha den nødvendige styringsmessige kontrollen med
virksomhetens resultater og evne til å nå de helsepolitiske
målsettingene.
3.5 Hvilke tjenester skal den statlige overtakelse omfatte?
3.5.1 Sammenheng mellom de enkelte helsetjenester
Den statlige overtakelse av spesialisthelsetjenesten dreier
seg både om et ansvar for å produsere helsetjenester og et
ansvar for å sørge for at innbyggerne får tjenester
de har krav på. Reformen vil derfor på ulike måter berøre
både offentlig og privat tjenesteproduksjon.
Begrunnelsen for statlig overtakelse av spesialisthelsetjenesten
knytter seg ikke til utfordringene innenfor somatisk sektor alene, men
er også relevant for de øvrige helsetjenester som fylkeskommunene
i dag har ansvar for. For rehabilitering og psykiatri er det minst like
viktig å sikre sammenheng i behandlingsforløp, helhetlig tilnærming
til ulike lidelser og institusjoners gjensidige avhengighet. Det er dessuten
viktig å utvikle samspillet med primærhelsetjenesten.
3.5.2 Somatiske helsetjenester.
De offentlig finansierte sykehustjenestene innen det somatiske
helsevern er i sin helhet omfattet av den statlige overtakelse. Somatiske
spesialisthelsetjenester gis på flere behandlingsnivå. Det
statlige eierskapet vil derfor omfatte regionsykehusene, sentralsykehusene,
lokalsykehusene, og unntaksvis også sykestuene der dette åpenbart
er et viktig element i en funksjonell spesialisthelsetjeneste (Finnmark
og Telemark). Staten vil også overta de etablerte driftsavtalene
med private sykehus og etablere driftsavtaler med institusjoner som har
vært innlemmet i de fylkeskommunale planene uten at avtaleforholdet
nødvendigvis er blitt formalisert.
3.5.3 Rehabilitering og habilitering.
at De spesialiserte rehabiliterings- og habiliteringsoppgavene
er i dag integrert i de somatiske tjenestene både behandlingsmessig
og organisatorisk. I tillegg er enkelte habiliterings- og rehabiliteringstjenester
integrert i eller underlagt psykisk helsevern. Denne tilknytningen er avgjørende
for at en ønsker å gjennomføre en statlig overtagelse
av også disse tjenestene. Ut fra hensynet til behandlingsmessig kontinuitet
og behovet for spesialistkompetanse, finner en det naturlig at overtakelsen
omfatter både rehabiliteringsavdelinger i sykehus, egne rehabiliterings-
og habiliteringsteam og rehabiliteringspoliklinikkene. De etablerte driftsavtalene
med private rehabiliteringsinstitusjoner forutsettes overtatt av staten.
Oppretningsinstitusjonene og de spesielle helseinstitusjonene
som yter tjenester som er viktige i rehabiliteringssammenheng mottar i
dag offentlig finansiering gjennom folketrygden. Disse institusjonene inngår
i fylkenes helseplaner. Derfor berøres dette tilbudet ikke av endringene
i ansvaret for spesialisthelsetjenesten. Da disse institusjonene i hovedsak
er statlig finansiert, bør en i forbindelse med statlig overtakelse
av spesialisthelsetjenesten se på hvilken rolle disse institusjonene
skal ha i det framtidige tilbudet. En bør derfor ha en samlet gjennomgang
av den institusjonsbaserte rehabiliteringen etter den statlige overtakelsen
er gjennomført.
3.5.4 Laboratorie- og radiologiske tjenester.
Laboratorie- og radiologiske tjenester er sentrale medisinske
servicefunksjoner både i og utenfor sykehus. Tjenestene er så
vidt sentrale for logistikken i sykehus at det som utgangspunkt vil være
uheldig om ansvaret for tjenestene skulle legges til annet nivå.
I en effektiv organisering av sykehus er dimensjonering og rutiner for
prioritering av slike tjenester avgjørende for å unngå
"flaskehalser i produksjonen". Det vil også være naturlig at
ansvaret for laboratorie- og radiologiske tjenester utenfor sykehus sees
i sammenheng, og at driftsavtaler med private aktører videreføres.
3.5.5 Psykisk helsevern.
Psykisk helsevern har i utgangspunktet mange av de samme
utfordringene knyttet til drift som somatisk sektor. Ved behandling av
mennesker med psykiske lidelser må en dessuten ofte se sykdomsbildet
i en helhet hvor også somatiske lidelser vil inngå, og motsatt.
Det er i tillegg en selvstendig målsetting å bryte fordommene
og styrke åpenheten rundt psykiske lidelser, og dette gjør
en best ved å unngå noen form for "særorganisering".
Ut i fra hensynet til sammenheng i behandlingsforløp
vil den statlige overtakelse omfatte de voksenpsykiatriske sykehus, distriktspsykiatriske
sentre, barne- og ungdomspsykiatriske klinikker og behandlingshjem, og
barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker. Den statlige overtakelse omfatter
også de psykiatriske sykehjemmene og avtalene om privat forpleining,
med de retningslinjer for videre utvikling som ligger i St meld nr. 25
(1996-97) Åpenhet og helhet og St prp nr. 63 (1998-99) Om
opptrappingsplan for psykisk helse og ny lov om spesialisthelsetjenesten
(§9-3).
3.5.6 Private spesialister med driftsavtaler.
Private spesialister med driftsavtaler har i dag en sentral
rolle i spesialisthelsetjenesten. En sentral utfordring for denne delen
av tjenesteapparatet har vært å integrere de private spesialistene
i det totale, slik at tjenester i og utenfor sykehus oppfattes som en helhet.
Private driftsavtaler kan også være et sentralt virkemiddel
i forhold til å rekruttere og beholde personell i utsatt offentlig
tjenesteapparat. Det er derfor naturlig at disse driftsavtalene overtas
av foretakene.
3.5.7 Ambulansetjenesten.
Ambulansetjenesten bidrar med tjenester både til spesialisthelsetjenesten
og til kommunehelsetjenesten. Likevel er sammenhengen med spesialisthelsetjenesten
den mest krevende faglig og koordineringsmessig. Ambulansepersonell har
også kompetansemessige utviklingsbehov som i bedre grad kan ivaretas
av spesialisthelsetjenesten. Det er derfor naturlig at ambulansetjenesten
også inngår i en statlig eierskapsmodell. Det legges opp til
at foretakene trer inn som avtalepart.
3.5.8 Tannhelsetjenesten.
Ansvaret for tannhelsetjenesten ble samlet under fylkeskommunen
fra 01.01.84. Før dette var den offentlige tannhelsetjenesten dels
et statlig ansvar ( folketannrøkta) og dels et kommunalt ansvar
(skoletannpleien). Hovedformålet med å legge tjenesten til
fylkeskommunen, var hensynet til en mer rasjonell drift og en likeverdig
tjeneste på landsbasis. Dessuten var det hensiktsmessig å samle
på ett og samme forvaltningsnivå både sektoransvaret
( "sørge for" at tannhelsetjenester inkludert spesialisttjenester
er tilgjengelige for befolkningen) , eierskapet til virksomhetene (tannklinikkene)
og drift av den offentlige tannhelsetjenesten.
Tannhelsetjenesten er regulert i egen særlov, og
er i sin natur i hovedsak en primærhelsetjeneste. Spesialisttannhelsetjenesten
består for det meste av privatpraktiserende spesialister uten driftsavtaler
med fylkeskommunen. Innenfor spesialiteten oral kirurgi er flere spesialister
ansatt på sykehus for å dekke det oral-/kjevekirurgiske tjenestetilbud
( ca. 15 sykehus ). Kirurgisk behandling gis både poliklinisk og
på pasienter hvor behandlingen krever innleggelse. Fylkeskommunens
ansvar for å sørge for disse spesialisttjenester ivaretas
dermed av sykehusene. Enkelte fylkeskommuner har ansatt kjeveortopeder
(behandling dekkes av egenandel og trygderefusjon).
Tannhelsetjenestens samarbeid med sykehus/ spesialisthelsetjenesten
er for øvrig i hovedsak knyttet til tannbehandling under narkose
som utføres på sykehus med bistand fra anestesipersonell.
I tillegg har pasienter med langtidsopphold på sykehus /i fylkeskommunale
institusjoner (utover 3 mndr) rett til vederlagsfrie fylkeskommunale tannhelsetjenester.
De største samarbeidsrelasjoner har den fylkeskommunale
tannhelsetjenesten med helsetjenesten i kommunene. Dette gjelder spesielt
helsestasjons- og skolehelsetjenesten, pleie- og omsorgssektoren, det komunale
psykiske helsevern samt fengselshelsetjenesten.
Ansvaret for tannhelsetjenesten var i utgangspunktet ikke
planlagt inn i arbeidet med statlig overtagelse av sykehus. Sosial- og
helsedepartementet har imidlertid fått en rekke innspill med forespørsel
om hva som skal skje med tannhelsetjenesten. Dette har gitt departementet
en forståelse for at det rimelig raskt bør tas stilling til
framtidig eierskap og driftsform for denne tjenesten.
Det kan synes å være tre alternative løsninger:
Fortsatt fylkeskommunalt ansvar, kommunalt ansvar eller statlig ansvar.
Som omtalt i innledningen i dette høringsnotatet
skal de reformer som notatet omhandler fullt ut baseres på at eksisterende
helsepolitiske mål skal opprettholdes: At hele befolkningen uavhengig
av alder kjønn og bosted gis god tilgang til helse- og omsorgstjenester
av god kvalitet i en offentlig styrt helse- og omsorgssektor. Når
det gjelder tilgang til tannhelsetjenester vil det viktigste være
at de grupper som har rettigheter etter lov om tannhelsetjenesten gis tilgang
uavhengig av bosted / geografi.
Som omtalt foran har allmenntannhelsetjenester i hovedsak
karakter som primærhelsetjeneste, og de største samarbeidsrelasjonene
er med den kommunale helse- og omsorgstjeneste. Kommunalt ansvar ville
dermed kunne peke seg ut som det første alternativ. På den
annen side var nettopp samling av ansvar hos fylkeskommunen i 1984 begrunnet
med at mange kommuner var ansett å være for små til å
kunne ivareta et befolkningsansvar.
Strukturen av småkommuner har i liten grad endret
seg siden 1984. Innenfor tannhelsetjenesten har det skjedd en betydelig
sentralisering av tannklinikker, med to eller flere tannleger ansatt. Etablering
av større klinikker er foretatt av hensyn til rasjonell drift, muligheter
til faglig miljø og rekruttering av tannhelsepersonell. Det innebærer
at mange kommuner er uten fylkeskommunale tannklinikker. Disse kommuner
er også for små til at privatpraktiserende tannleger etablerer
seg der. Som sammenligning utgjør den fylkeskommunale tannhelsetjeneste
i årsverkinnsats mellom 1/3 og ¼ av årsverkinnsatsen
i allmennlegetjenesten. Et kommunalt ansvar for tannhelsetjenesten vil
dermed forutsette et betydelig interkommunalt samarbeid i store deler av
distrikts-norge.
Ved årsskiftet var det bortimot 150 ledige tannlegestillinger
i den fylkeskommunale tannhelsetjenesten. Problemet er størst i
midt-Norge og de nord-norske fylker ( opptil 25 % av stillingene er ubesatt).
Tannlegemarkedet vil i årene fremover være preget av en netto
nedgang i antall yrkesaktive. Det betyr at ivaretagelse av sektoransvaret
og eierskap også vil måtte kreve tiltak på tvers av fylkesgrenser.
Det er behov for en snarlig avklaring av sektoransvar,
eierskap og driftsform for tannhelsetjenesten. Sosial -og helsedepartementet
ber derfor høringsinstansene om synspunkter på dette. Hensynet
til likeverdig tilbud til de grupper som i dag har rettigheter etter lov
om tannhelsetjenesten skal legges til grunn. Departementets oppfølging
av tannhelsesektoren vil bl.a. basere seg på de høringssvar
som kommer.
3.5.9 Sykehusapotekene
Sykehusene kan organisere sin legemiddelforsyning gjennom
egen farmasøytisk avdeling eller eget sykehusapotek. De fleste sykehusene
har valgt sistnevnte løsning. Sykehusapoteket eies av sykehuseieren,
dvs fylkeskommunen. Apotekets drift og organisasjon er innrettet mot sykehusets
behov for legemidler og farmasøytiske tjenester. I tillegg selger
sykehusapotekene legemidler til polikliniske pasienter, utskrevne pasienter
og sykehusets ansatte.
De fleste sykehusapotekene er gjennom sine eiere medlem
i Legemiddelinnkjøpssamarbeidet (LIS), som gjennom et anbudssystem
forestår felles innkjøp av legemidler. Samarbeidet har oppnådd
betydelige rabatter, og har sørget for at sykehusenes legemiddelutgifter
har steget betydelig mindre enn for eksempel folketrygdens utgifter til
legemidler.
Lov 2. juni 2000 nr. 39 om apotek (i kraft 1. mars 2001)
åpner for at sykehusapotek kan organiseres som foretak. Sykehus er
på linje med andre legemiddelrekvirenter avskåret fra å
eie apotek, men eiere av sykehus kan eie apotek. Lovens utgangspunkt er
at offentlig eide sykehus skal betjenes av offentlig eide sykehusapotek.
I særlige tilfelle åpnes det likevel for privat eierskap av
sykehusapoteket, selv om sykehuset er offentlig eid.
Sykehusapotekenes virksomhet er tett integrert i sykehusenes
virksomhet. Det er derfor naturlig at sykehusapotekene overtas av foretakene
som skal eie sykehusene, slik at dagens løsning av sykehusenes legemiddelforsyning
opprettholdes inntil videre.
3.5.10 Om behovet for samordning av de ulike delene av helsetjenesten
Den statlige helsepolitikken har et særskilt ansvar
i forhold til å samordne og styrke samarbeidet mellom de ulike delene
av helsetjenesten. En rekke helsetjenester vil også i fremtiden ytes
av andre enn de statlige foretakene. Spesielt er det viktig å fokusere
på behovet for å styrke samarbeidet mellom spesialisthelsetjenesten
og kommunal helse- og sosialtjeneste. Også samarbeidet med andre
tjenesteytere, rusomsorg, barnevern og familievern, er viktig for å
nå de helsepolitiske mål. For det psykiske helsearbeidet er
det et overordnet mål å utvikle en spesialisthelsetjeneste
som fungerer på kommunenes og brukernes premisser. Hovedvekten i
det konkrete utbyggings- og omstruktureringsarbeidet i psykisk helsevern
går nettopp på å sikre et helhetlig tilbud til den enkelte
bruker der samarbeidet med kommunale og andre førstelinjetjenester
står i fokus.
Denne typen samarbeid er viktig også for andre fagområder.
Det blir derfor en viktig oppgave for de statlige foretakene å legge
til rette for at spesialisthelsetjenesten fungerer på disse premissene.
3.5.11 Forholdet til folketrygdens ytelser
Det er ved dagens finansieringssystem for helsetjenester
blitt oppfattet som et problem at det finansielle ansvaret for visse tjenester
er lagt til et annet forvaltningsnivå enn det som i stor grad har
ansvar for omfanget av bruken. Det er enkelteksempler på at pasienter
sendes ut på kostbare syketransporter fordi utgiftene belastes folketrygden.
Med statlig overtakelse kan det ligge til rette for en bedre samordning
av ressursbruken. Det vil imidlertid kunne kreve at trygdeetatens finansieringsansvar
for enkelte tjenester overføres til de nye helseforetakene. Det
vil kunne dreie seg om syketransport, luftambulansetjenesten, deler av
ansvaret for skyss av helsepersonell og ansvaret for opptreningsinstitusjonene.
Det vil kreve en betydelig gjennomtenkning av opplegg, og når det
gjelder skyss av helsepersonell må også primærkommunenes
ansvar vurderes. En slik ansvarsoverføring vil ikke være kritisk
for den statlige overtakelsen av spesialisthelsetjenesten. Men departementet
vil vurdere slike ansvarsendringer senere.
3.6 Hvordan skal det statlige eierskapet organiseres?
3.6.1 Forhold som eierskapstrukturen må ivareta
Organiseringen av det statlige eierskapet må ta hensyn
til :
 |
Behovet for å få til driftsmessig effektivisering
på sykehusene |
 |
Behovet for å få gjennomført nødvendig
strukturstyring/funksjonsfordeling |
 |
Behovet for å ivareta overordnet politisk styring av
helsetjenesten |
Det statlige eierskapet organiseres ut fra et begrenset antall
helseforetak. I vurderingen av antallet er det tatt hensyn til at foretakene
skal være store nok til å kunne utøve en strukturstyring
på tvers av dagens fylkeskommuner. En fordeling av funksjoner og
oppgaver mellom sykehusene er nødvendig for å utnytte muligheten
for å effektivisere og bedre kvaliteten i helsetjenesten.
Helseforetakene blir med dette som utgangspunkt likevel
for store til å være gode driftsenheter. Empiriske undersøkelser
på sykehussektoren tyder på at den optimale størrelsen"
er mellom 200 og 600 senger.
Departementet vil ikke tilrå en organisering ut
fra slike normtall, men peker på at det er grenser for hvor store
driftsenheter kan være før det inntrer organisatoriske ulemper.
Det er med andre ord nødvendig å gi gode
muligheter for strukturstyring og samordning av ressursene samtidig som
de enkelte virksomhetene må få rammebetingelser for å
drive mest mulig effektivt. Dette innebærer at sykehusene må
etableres som mest mulig selvstendige enheter innenfor helseforetaket.
En vesentlig del av denne reformen er å gi sykehusene(den enkelte
institusjon) rammebetingelser som gjør at disse best mulig kan utnytte
det driftsmessige potensialet. Det legges derfor opp som hovedregel at
sykehusene skal organiseres som egne rettssubjekt innenfor helseforetaket.
Formelt vil det være opp til helseforetaket å bestemme dette.
3.6.1.1 Driftsmessig effektivisering på sykehusene
Sykehusene har store utfordringer knyttet til styring og
omstilling. Det er derfor behov for:
 |
At ledelsen får styring og ansvar for alle innsatsfaktorene,
herunder kapital, arbeidskraft, lønns- og personalpolitikk. |
 |
At ledelsen får myndighet til å velge den organisatoriske
struktur som fremmer virksomhetens formål. |
 |
At ledelsen får et helhetlig ansvar for driften, uten
innblanding i driftsspørsmål fra andre nivåer. |
Styringsstrukturen i det statlige eierskapet må derfor
legge til grunn at det viktigste er å gi klart ansvar og nødvendige
fullmakter til de operative enhetene. Det vil fremdeles være spørsmål
i driftsenhetene som må besluttes i foretaksledelsen. Dette kan f.eks
gjelde beslutning om å foreta større investeringer, og eventuelt
godkjenning av større låneopptak. Videre vil det være
spørsmål som må besluttes i departementet og formidles
foretaket gjennom foretaksmøtet.
Gjennom etablering av egne rettsubjekt i helseforetaket
vil rammebetingelsene gi et bedre grunnlag for driftsmessige effektiviseringer
enn dagens regime. Større fullmakter i lønns- og personalpolitikken
kan isolert sett gi svekket direkte kontroll med utviklingen i personalkostnadene..
Dette er spørsmål som må utredes i forbindelse med valg
av arbeidsgiverorganisering for de nye foretakene. Det legges opp til gjennom
vedtekter å pålegge sykehusene å være medlem i
samme arbeidsgiverforening.
3.6.1.2 Strukturstyring
Det er mye å hente på en strukturrasjonalisering
i sykehussektoren. Dette betyr ikke at sykehus må legges ned, men
at produksjonsmessige fortrinn utnyttes og kvalitet i tjenestene høynes.
Det er gjort mye utredningsarbeid i helseregionene som kan danne grunnlag
for beslutninger om funksjonsfordeling mellom sykehus. Dette innebærer
at ledelsen i helseforetaket må være sterk nok til å
iverksette nødvendige strukturtiltak. Tiltak som går på
tvers av regionsforetakene kan gjennomføres etter instruks fra eier.
3.6.1.3 Overordnet politisk styring
Den politiske styringen av sykehussektoren blir i det statlige
eierskapet utøvd gjennom overordnede prioriteringer i form av stortingsvedtak
for budsjettperioden. En annen viktig politisk styring er gjennom statens
myndighetsutøvelse, som f.eks krav til forsvarlighet, regulering
av egenbetaling etc. Budsjettprioriteringene kan nedfelles i foretakets
styringsdokumenter og det må lages rapporteringssystem som sikrer
departementets styringsdialog, oppfølging og rapportering til Stortinget.
Det skal ikke være en politisk styring av selve utførerfunksjonen.
Foretaksorganiseringen forutsetter at styringen fra eier skal foregå
gjennom foretaksmøtet. Dette gir også rom for nødvendig
politisk styring, både gjennom eierstyring samt de andre virkemidlene
staten disponerer.
3.7 Finansieringsordninger
I en første fase av det statlige eierskapet skal de
øremerkede tilskudd til helsetjenestene hovedsaklig ha den utforming
som de har idag, men helseforetaket blir tilskuddsmottaker i stedet for
fylkeskommunen. Dagens finansieringsordninger, både ISF-ordningen
, poliklinikkrefusjoner og system for refusjon av kapitalutgifter og finansiering
av utdannings- og forskningsfunksjoner bør uansett være gjenstand
for en bredere gjennomgang ved et senere tidspunkt. Denne er imidlertid
ikke kritisk for overgangen til statlig eierskap. Det legges imidlertid
opp til å foreta justeringer innenfor disse ordningene som skal gjelde
fra 2002 som gjør at disse fremstår som mer treffsikre og
forutsigbare.
Et viktig forhold ved foretaksetableringen er imidlertid
at disse skal håndtere kapitalen på en annen måte enn
fylkeskommunene i dag gjør. Dette innebærer at det skal føres
avskrivninger i regnskapet i stedet for investeringenes utgifter som kontanststrøm.
Det legges også opp til at foretakenes egenkapital skal ha en kostnad(krav
til avkastning). På grunn av disse forhold vil det kunne bli visse
endringer i finansieringsordningene rettet mot kapital i sykehusdrift.
Det vil bli nærmere utredet hvordan denne omleggingen skal skje.
I et hvert organisasjonssystem er det viktig med belønningssystemer
for å underbygge gode resultater. Dette er primært et ansvar
for foretaket. Dette betyr at foretaket må ha stor grad av frihet
til å bruke de økonomiske virkemidlene til å fremskaffe
god og effektiv helsetjeneste. Statens finansieringsordninger mot foretakene
bør innrettes slik at de gir en balanse mellom kostnadskontroll
og belønning for høy aktivitet. Det kan tale for en videreføring
av dagens blandingsmodell med rammefinansiering og en aktivitetsavhengig
finansiering. Det tas ikke stilling til hvordan denne fordelingen skal
være fremover. Et sentralt moment i denne vurderingen er hvorvidt
foretakene vil være i stand til å bære den økonomiske
risiko ved press om økt aktivitet som ligger i helsesektoren alene.
Med en videreføring av en aktivitetsavhengig finansiering, som overslagsbevilgning
i statsbudsjettet, vil staten dele den økonomiske risiko for dette
med foretakene.
I reformens første fase legges det ikke opp til
større endringer enn det som er nødvendig for å gjennomføre
statens nye ansvars- og eierrolle og at virksomhetene organiseres som foretak.
Men i neste fase vil det være en viktig problemstilling om man i
større grad bør gjøre bruk av finansierings- og avtalevirkemidlet
for å nå helsepolitiske mål, utdannings- og forskningspolitiske
mål.
Dagens inntektssystem rettet mot fylkeskommunene skal
gjennomgås med sikte på å ta ut den delen som finansierer
helsetjenesten. Hvordan dette gjøres, blir avgjørende for
hvilket økonomisk grunnlag fylkeskommunene får for å
drive resten av virksomheten. Dette vil en komme tilbake til i forbindelse
med fremleggelse av kommuneøkonomiproposisjonen.
3.8 Lokal/regional forankring
Hvert av helseforetakene skal ha et styre oppnevnt av eier.
Styret skal ha lokal/regional kompetanse og tilknytning. Det skal fastsettes
vedtekter, som gir nærmere regler for hvordan styrene skal sammensettes.
Styret skal imidlertid ikke som nå avspeile sammensetningen i et
politisk valgt organ. Styret skal ha som oppgave å sørge for
at foretakets samlede virksomhet er i samsvar med de mål som Stortinget
setter for helsetjenesten. I lovutkastet er det lagt opp til at helsepolitiske,
utdannings- og forskningspolitiske mål også kan fastsettes
i vedtektene.
Som hovedregel skal det opprettes styrer for datterselskapene
som oftest vil være sykehus. Også disse kan gis en lokal forankring,
samtidig med at det kan være gjennomgående styrerepresentasjon
fra helseforetaket. Det vil tilligge helseforetaket å beslutte disse
styrenes sammensetning.
Helseforetaket skal ha en todelt rolle. Det skal sørge
for best mulig drift av egne virksomheter, men samtidig ha ansvaret for
å kjøpe nødvendige tjenester av andre tjenesteytere,
f.eks private spesialister, laboratorier eller private sykehus. Dette skal
gjøres slik at fordelingspolitikkens mål, slik det er nedfelt
igjennom lovgivning og andre politiske vedtak, blir realisert. Helseforetakets
overordnede målsetting blir å fremskaffe best mulige helsetjenester
for de tildelte ressurser basert på behovet i regionen.
Helseforetakene skal forholde seg til departementet uten
noe mellomledd. Helseforetakene vil også ha ansvar for å gjennomføre
statlig politikk, som f.eks prioritering mellom ulike tjenester, med utgangspunkt
i den inngåtte avtale mellom departement og foretak. Avtalen skal
både avspeile de politiske prioriteringer som er lagt i Stortinget,
samt rammen for ressursene som foretaket skal disponere.
4 Hovedpunkter i utkastet til lov om helseforetak
4.1 Innledning
Følgende hovedprinsipper er lagt til grunn i forslaget
- Loven fastsetter organisatoriske rammer for statens
eierskap til og ansvar for spesialisthelsetjenesten.
- Loven fastsetter en obligatorisk ramme for organiseringen
av den statlige spesialisthelsetjenesten.
- Det skal være et begrenset antall helseforetak
som eies av staten alene og som har ansvar for spesialisthelsetjenester
innen den aktuelle region.
- Spesialisthelsetjenester innen regionen blir som hovedregel
ytt gjennom datterforetak som eies av helseforetakene.
- Både helseforetak og datterforetak er egne rettssubjekter.
- Det skilles mellom eierstatus og foretaksledelse. Det
statlige eierskapet er knyttet til helseforetaket og departementet utøver
eiermyndighet gjennom et foretaksmøte.
- Helseforetakene ledes av et styre og en daglig leder.
Selskapsledelsen skal ha betydelig frihet i den løpende driften
av foretaket.
- Departementets eiermyndighet utøves gjennom et
foretaksmøte i helseforetaket. Departementet er sikret innflytelse
i saker av vesentlig betydning. Departementet skal ha årlige meldinger
hvor det redegjøres for virksomheten og for planer i de kommende
fire år.
- De ansattes representasjonsrett i foretakenes styrende
organer skal i hovedtrekk svare til representasjonsretten i aksjeselskaper.
Lovforslaget er utarbeidet med utgangspunkt i statsforetaksformen,
jf lov 30 august 1991 nr. 71, men med særregulering på de punkter
hvor spesielle hensyn har gjort seg gjeldende. Det er dessuten ved utformingen
av enkeltbestemmelser tatt hensyn til lovgivning på selskapsrettens
område som er kommet til etter statsforetaksloven.
4.2 Betegnelsen helseforetak og datterforetak
Lovforslaget bruker betegnelsene "helseforetak" og "datterforetak".
Dette er arbeidsbetegnelser som i lovforslaget er brukt for å betegne
de regionale og lokale enhetene. Departementet vil vurdere betegnelsene
nærmere i det videre arbeidet med loven.
4.3 Organiseringen av det statlige eierskapet og ansvaret for spesialisthelsetjenesten
Hovedformålet med loven er å fastsette en organisatorisk
ramme for det statlige eierskapet til, og ansvaret for, ytelser innen spesialisthelsetjenesten.
I samsvar med dette er det et hovedformål for loven å regulere
utøvelsen av statlig eiermyndighet og fastsette foretakenes øverste
ledelsesorganer, deres sammensetning, myndighet og saksbehandling. Ettersom
foretakene er egne rettssubjekter, må loven også inneholde
enkelte regler om forholdet til kreditorene og andre medkontrahenter. Det
hører også inn under loven å regulere de ansattes representasjon
i foretakenes styrende organer.
Det vesentligste av den offentligrettslige reguleringen
av spesialisthelsetjenesten er regulert i annen lovgivning, først
og fremst i lov av 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m.
Tilsvarende gjelder for reguleringen av pasientenes rettsstilling og krav
til helsepersonell som fortsatt hovedsakelig vil være regulert i
henholdsvis lov av 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter og lov av
2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v.
Loven er obligatorisk i den forstand at det ikke vil være
adgang for staten til å organisere eierskapet til den statlige spesialisthelsetjenesten
på annen måte enn etter reglene i loven om helseforetak med
mindre en avvikende organisasjonsform er særskilt hjemlet. Dette
innebærer blant annet at det ikke vil være adgang til å
organisere den statlige spesialisthelsetjenesten som aksjeselskap eller
statsforetak, og det vil heller ikke være adgang til å la departementet
styre tjenestene direkte uten å gå veien om helseforetak.
4.4 Helseforetak og datterforetak
Lovforslaget etablerer to nivåer i organiseringen av
eierskapet til den statlige spesialisthelsetjenesten, et regionalt og et
lokalt nivå. På det regionale planet etableres det et antall
helseforetak, se lovforslaget § 4 samt definisjonen i § 3 a.
Det er helseforetakene som vil utgjøre hovedpilaren i departementets
eierstyring av spesialisthelsetjenesten.
Som utgangspunkt yter ikke helseforetakene spesialisthelsetjenester
i egen regi, men gjennom datterforetak som de eier, se definisjonen i lovforslaget
§ 3 b . Det er opp til ledelsen i helseforetakene å organisere
datterforetakene og bestemme hvilke tjenester de skal utføre. Det
vil være naturlig at iallfall de større nåværende
institusjonene innen spesialisthelsetjenesten videreføres som datterforetak.
En slik organisering er imidlertid ikke obligatorisk.
Bestemmelsene i lovforslaget gjelder som utgangspunkt
både for helseforetakene og de datterforetakene med mindre annet
er fastsatt. Den konkrete anvendelsen av reglene vil imidlertid kunne bli
forskjellig, blant annet som en konsekvens av at det er departementet som
utøver eiermyndigheten i helseforetakene, mens det er helseforetakene
som utøver eiermyndighet i datterforetakene. Departementet i egenskap
av eier forholder seg ikke direkte til de enkelte datterforetakene.
4.5 Foretakene som egne rettssubjekter
Det har vært et siktemål med reformen at samtidig
som staten overtar det overordnede ansvaret for spesialisthelsetjenesten,
skal ledelsen for helseforetakene og datterforetakene ha selvstendighet
i den løpende ledelsen av virksomheten. Denne målsettingen
er kommet til uttrykk gjennom bestemmelsene om helseforetakenes organisasjon
og forholdet mellom eier og foretaksledelse.
Foretakenes selvstendige stilling har i lovforslaget også
kommet til uttrykk ved at foretakene gis alminnelig rettssubjektivitet.
Det vil si at foretakene får stilling som et selvstendig rettssubjekt
hvor rettigheter og plikter legges til det enkelte helseforetak eller datterforetak,
og ikke staten. Dette innebærer at det enkelte helseforetak selv
eller datterforetaket er part i avtaler med private og offentlige myndigheter,
og hvor foretaket er involvert i rettssaker eller forvaltningssaker er
det foretaket som sådan som har partsstilling. I lovforslaget er
foretakenes rettssubjektivitet fastslått i § 6.
En konsekvens av at foretakene er egne rettssubjekter,
er at foretakene har sin egen formue som disponeres av foretakenes egen
ledelse innenfor rammen av loven, vedtektene og andre rammevilkår
som er fastsatt for foretaket.
Foretakene omfattes ikke av statens budsjett- og bevilgningssystem.
På dette punkt er helseforetakene på linje med blant annet
statsforetakene.
Som egne rettssubjekter kan foretakene som utgangspunkt
ta opp lån og avgi garantier uavhengig av grunnloven § 75 (b)
som legger det til Stortinget " at aabne Laan paa Rigets Kredit". Av hensyn
til statens ansvar for foretakenes økonomiske forpliktelser, inneholder
lovforslaget § 31 en særregel om adgangen til å ta opp
lån. De nærmere rammene for foretakenes adgang til å
ta opp lån må vurderes. Departementet vil i det videre arbeidet
legge vekt på de innspill som kommer med hensyn til de økonomiske
implikasjonene dette har.
4.6 Ansvar for foretakenes forpliktelser
Spesialisthelsetjenestene er grunnleggende i helse- og velferdspolitikken
slik at staten vanskelig kan fri seg fra det økonomiske ansvaret
for tjenestene. Departementet mener derfor at staten bør sikres
kontroll over situasjonen hvis et foretak kommer i økonomisk uføre.
Dette tilsier at loven bør avskjære konkurs- eller gjeldsforhandling
i et foretak, se lovforslaget § 5 tredje ledd. En naturlig konsekvens
av at konkurs- og gjeldsforhandlinger er avskåret, er at staten,
eventuelt gjennom regionalt helseforetak pålegges et økonomisk
ansvar for foretakenes forpliktelser, se forslagets § 7 som også
inneholder nærmere vilkår for at kreditor kan gjøre
ansvar gjeldende mot staten, eventuelt mot helseforetaket.
4.7 Generelt om eiermyndighet og foretaksledelse
Lovforslaget bygger i utgangspunktet på en rollefordeling
mellom eier og foretaksledelse som er gjennomgående i selskaps- og
foretakslovgivningen. Eieren, dvs staten har ikke noen direkte myndighet
eller ansvar for den løpende driften av foretakene. Statens sentrale
rolle som eier er å etablere det regionale foretaket, bestemme hvilke
institusjoner innenfor spesialisthelsetjenesten foretaket skal overta,
tilføre foretaket forsvarlig kapitalgrunnlag, fastsette vedtekter
og andre overordnede rammer og mål for virksomheten og velge et styre
som på vegne av staten skal forvalte foretaket. Det er ledelsens
ansvar å sørge for at de mål som staten setter for virksomheten
realiseres best mulig med grunnlag i de ressurser som er stilt til rådighet
for foretaket.
Et sentralt element i foretaksformen er at departementets
myndighet som eier av det regionale helseforetaket bare kan utøves
gjennom foretaksmøtet som er foretakets øverste myndighet,
se lovforslaget § 16 og nedenfor i punkt 5.8. Det ligger i foretaksmøtets
overordnede myndighet at det kan gi styret instrukser og omgjøre
styrets vedtak. Dette bør imidlertid være rettigheter av latent
karakter, og bør normalt bare brukes når det er nødvendig
for å ivareta statens overordnede ansvar og interesser. Hvor det
ikke er et tillitsforhold mellom staten og ledelsen i helseforetaket, bør
det normale være at departementet skifter ut styret, se i denne forbindelse
lovforslaget § 25 annet ledd som gir departementet myndighet til gjennom
foretaksmøtet når som helst å skifte ut styremedlemmer.
Det vil fremdeles kunne være aktuelt å utøve
styring ved at det knyttes vilkår til midler som staten overfører
til helseforetakene. I hvilken grad det skal utøves styring på
denne måten i forhold til at andre styringsteknikker brukes, slik
som at styringsbudskap gis gjennom foretaksmøtet eller gjennom myndighetsvedtak,
vil det tilligge departement og regjering å beslutte. Modellen som
nå foreslås gir sterkere muligheter for eierstyring, men den
reduserer altså ikke muligheten for å bruke andre styringsvirkemidler.
Når det gjelder styringsvirkemiddelet der det knyttes vilkår
til bevilgninger eller tildeling av resurser, kan det reises spørsmål
om vilkårene kan anses akseptert før det foreligger formell
bekreftelse fra foretaket. Departementet anser det lite hensiktsmessig
at det skal praktiseres et system med bekreftelser fra foretakene, og legger
til grunn at vilkårene gjelder fra og med overføringen fra
staten. Dersom den ekstraordinære situasjon skulle inntre at styret
ikke finner å kunne bære ansvaret for at de gitte vilkårene
oppfylles, vil det ha mulighet for å tre tilbake.
På grunn av helseforetakenes sentrale rolle som
redskap for statens ansvar for spesialisthelsetjenesten, er tilknytningen
mellom staten ved departementet og foretaksledelsen tettere enn det som
er tilfelle i aksjeselskapene og til dels også i statsforetakene,
se lovforslaget §§ 30 til 33 og nedenfor i punkt 4.10.
Når det spesielt gjelder forholdet mellom eiermyndighet
og foretaksledelse i datterforetak vises til punkt 4.9.
4.8 Foretakenes organisasjon og ledelse
Allment
Foretakenes sentrale organer består av foretaksmøtet,
styret og daglig leder. De to siste organene utgjør foretakets ledelse.
Foretaksmøte, styre og daglig leder er obligatorisk både i
helseforetak og datterforetak. I tillegg skal både helseforetakene
og de datterforetakene ha en revisor som skal være statsautorisert
eller registrert.
Foretaksmøtet
De sentrale reglene om foretaksmøtet er tatt inn i lovforslaget
§§ 16 til 19. I foretaksmøtet i helseforetak er det departementet
som representerer staten som eier og som bestemmer foretaksmøtets
beslutninger.
I datterforetak utøves denne myndigheten av den som representerer
helseforetaket. Normalt vil dette være helseforetakets styre eller
daglige leder.
De foreslåtte lovreglene om foretaksmøtet medfører
at eieren må treffe sine beslutninger i foretakets saker i bestemte
former. Beslutningene må treffes i møte hvor sykehusets ledelse
er tilstede og kan gi utrykk for sin oppfatning om de saker som er til
behandling og få dette protokollert, se lovforslaget § 17, 18
og 19. Protokolleringen vil ha betydning om det i ettertid blir spørsmål
om ansvar m v, og i helseforetakene vil protokolleringen kunne være
av betydning for statsrådens parlamentariske og konstitusjonelle
ansvar for forvaltningen av statens eierskap til helseforetaket.
Riksrevisjonen skal varsles og har rett til å være tilstede
i foretaksmøtene i helseforetakene, se lovforslaget § 42.
Styret
Lovforslaget §§ 20 til 33 inneholder de sentrale reglene
om styret i foretakene. Styret skal være et kollegialt organ med
minst fem medlemmer, se lovforslaget § 21. Bortsett fra de ansattes
styrerepresentanter velges styremedlemmene av foretaksmøtet. Dette
betyr at eieren, det vil si staten i helseforetakene og helseforetaket
i datterforetak har herredømme over styreflertallet. I helseforetakene
stiller lovforslaget krav som sikrer at styret har tilknytning til den
regionen foretaket tilhører, se lovforslaget § 21 tredje ledd.
For datterforetak stilles det i lovforslaget ikke noe tilsvarende lovmessig
krav om lokal tilknytning for styremedlemmer. Ved etableringen vil eieren
oppnevne styremedlemmer etter å ha innhentet råd fra folkevalgte
organ i regionen.
Bestemmelsen om representasjon av begge kjønn i offentlige
utvalg m.v, jf Lov 9. juni 1978 nr 45 om likestilling mellom kjønnene
§ 21, vil også være styrende for valg av styremedlemmer.
Styrets sentrale oppgave er å forvalte helseforetakene på
vegne av staten. Dette betyr at styret har det overordnede ansvaret for
at virksomheten drives forsvarlig og ressursene utnyttes best mulig med
sikte på å realisere de overordnede mål staten har satt
for virksomheten. I denne forbindelse må styret fastsette budsjetter
og virksomhetsplaner, se lovforslaget § 33 annet ledd som forutsetter
at styret årlig utarbeider rullerende fireårsplaner.
I helseforetakene omfatter styrets forvaltningsansvar også
eierskapet til de underliggende datterforetakene. Ettersom disse er egne
foretak med egne styringsorganer, vil forvaltningsansvaret her ha en mer
overordnet karakter. En sentral oppgave vil være å sørge
for at datterforetakene har et hensiktsmessig og forsvarlig sammensatt
styre. I forhold til staten som eier er det styret i helseforetaket som
er ansvarlig også for virksomheten i datterforetakene. Dette innebærer
blant annet et ansvar også for at virksomheten i datterforetakene
er i samsvar med overordnede rammer og mål staten har satt for virksomheten.
Styret har også et overordnet ansvar for at foretakene oppfyller
krav som spesialisthelsetjenesteloven og annen helselovgivning stiller
til virksomheten, se særlig lov av 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenester
m.m. og de endringer i loven som foreslås her.
En sentral oppgave for styret er å føre tilsyn med daglig
leder, se lovforslaget § 29 som også presiserer at styret kan
utarbeide instruks for daglig leder.
Daglig leder
Etter lovforslaget § 34 skal det i foretakene være en
daglig leder. "Daglig leder" er lovens betegnelse på den som har
ansvar for den daglige ledelsen, og er ikke til hinder for at det i praksis
brukes andre betegnelser, så som sykehusdirektør i datterforetak
hvis dette er ønskelig.
Daglig leder tilsettes av styret, se lovforslaget § 34.
Daglig leders oppgave er å stå for den daglige ledelsen
av foretaket, se lovforslaget § 35. Daglig leder er i denne forbindelse
underordnet styret, og plikter å følge de retningslinjer og
instrukser styret fastsetter.
Lovforslaget § 36 pålegger daglig leder periodisk rapporteringsplikt
til styret. Rapportene gir styret løpende underretning om virksomheten
og bidrar til å gi styret grunnlag for å ivareta sitt tilsyns-
og ledelsesansvar.
4.9 Forholdet mellom helseforetak og datterforetak
Som nevnt flere steder innebærer lovforslaget at helsetjenestene
overfor publikum i vesentlig utstrekning skal utføres av datterforetak
som er egne foretak med sine egne styringsorganer. Det er helseforetakene
som har ansvaret for å organisere virksomheten i datterforetak, som
stifter disse, fastsetter vedtektene og andre overordnede rammevilkår
og velger styre for de underliggende datterforetakene, se lovforslaget
§§ 9 og 11.
Med utgangspunkt i eierskapet til datterforetakene har
helseforetakene styring og kontroll med virksomheten i datterforetakene.
I forhold til staten som eier har helseforetakene et overordnet ansvar
også for at virksomheten her er forsvarlig og målrettet. Det
vil også være et ansvar for ledelsen i helseforetaket å
samordne virksomheten i datterforetakene det eier med sikte på en
samlet sett hensiktsmessig og rasjonell ressursutnyttelse.
I lovforslaget er det overordnede ansvaret styret i helseforetakene
har for virksomheten i datterforetakene blant annet kommet til uttrykk
i § 28 fjerde ledd som presiserer styrets ansvar også for virksomheten
her. Etter lovforslaget § 33 første ledd skal helseforetakenes
årlige melding til departementet også omfatte datterforetakene.
Bestemmelsen forutsetter at styret i helseforetaket utarbeider en samlet
plan for virksomheten som omfatter så vel helseforetaket selv som
datterforetakene det eier. I vedtektene til datterforetak skal det fastsettes
nærmere regler om rapportering til helseforetaket, se lovforslaget
§ 11 nr. 7.
Helseforetakets ansvar og myndighet over underliggende
datterforetakene er av overordnet karakter, og det vil bryte med lovens
ordning om helseforetaket i realiteten overtar den løpende driften
av datterforetakene.
Helseforetakets eiermyndighet i datterforetakene må
utøves gjennom foretaksmøtet, se lovforslaget § 16.
Dette er imidlertid ikke til hinder for at det etter mønster av
konsernforhold i næringslivet bygges opp styringsstrukturer for den
samlede gruppene av foretak som står under eierskap av de enkelte
helseforetak. Det kan i denne forbindelse blant annet være naturlig
at daglig leder i helseforetakene eller andre ledende ansatte her er styreleder
i datterforetakene.
Med sikte på en felles ressursutnyttelse innen gruppen
kan det også være naturlig å etablere former for felles
økonomistyring innenfor gruppen etter mønster av tilsvarende
ordninger som praktiseres i konsernforhold i næringslivet, for eksempel
i form av såkalte konsernkontosystemer.
4.10 Statlig styring og kontroll
Lovforslaget inneholder flere regler som på ulike måter
ivaretar statens behov for overordnet styring og kontroll med helseforetakene.
De sentrale reglene er følgende:
I vedtektene for helseforetakene fastsetter staten overordnede
rammer for foretakets virksomhet og overordnede helsepolitiske mål
og oppgaver for virksomheten, se lovforslaget § 11 nr. 3 og 6. Foretakene
skal være tilsluttet samme arbeidsgiverforening. Vedtektene skal
fastsette hvilken arbeidsgivertilknytning foretakene skal ha, jf. §
10 nr. 11.
I foretaksmøtet kan departementet fastsette generelle
og spesielle instrukser for styret i helseforetaket. Slike instrukser kan
også gjelde datterforetak.
Departementet har kontroll over hvem som skal utgjøre
styrets flertall, jf. lovforslaget § 21 tredje ledd.
Visse forvaltningsavgjørelser skal forelegges departementet
eller vedtas av foretaksmøtet. Etter lovforslaget § 30 skal
styret før det treffer vedtak som antas å være av vesentlig
betydning for foretakets virksomhet eller løsningen av fastsatte
helsepolitiske målsettinger eller oppgaver skriftlig forelegge saken
for departementet. Tilsvarende gjelder for andre vedtak som antas å
kunne ha politiske eller prinsipielle sider av betydning eller som antas
å kunne ha vesentlige samfunnsmessige virkninger.
Dersom departementet har innvendinger mot styrets forslag
kan det eventuelt gjennom foretaksmøtet foreta slike endringer det
finner hensiktsmessig. I vedtektene kan det fastsettes nærmere regler
om hvilke saker som skal forelegges departementet.
Salg og pantsettelse av fast eiendom vedtas av foretaksmøtet,
se lovforslaget § 31.
Vedtektene skal fastsette en låneramme; se lovforslaget
§ 32.
Lovforslaget § 33 pålegger helseforetaken en
årlig rapportering til departementet i form av en melding som kommer
i tillegg til årsoppgjøret og årsberetningen. Meldingen
skal blant annet inneholde en redegjøre for virksomheten i det året
som er gått og inneholde styrets forslag til virksomhetsplan for
de kommende fire år. Meldingen vil blant annet gi departementet grunnlag
for melding til Stortinget om spesialisthelsetjenesten. Dessuten vil meldingen
være et viktig redskap for departementets egen styring av helseforetakene.
4.11 De ansattes stilling
Det er viktig å beholde den kompetanse og de ressurser
som finnes i sektoren. Det er av avgjørende betydning for muligheten
til å fortsettes å drive virksomhetene på en for pasientene
tilfredsstillende måte, at avtalene med de ansatte fortsatt løper.
Overgangen til foretak vil ikke i seg selv innebære
endringer av den enkelte ansattes arbeidsforhold.
Personalet vil få sine arbeidsavtaler og sitt ansettelsesforhold
knyttet til foretakene.
Arbeidsforholdet vil reguleres av arbeidsmiljøloven
og arbeidstvistloven.
De som i dag er ansatt i statssykehusene vil, i og med
overgangen til foretak, ikke lenger være statstjenestemenn og vil
dermed ikke være omfattet av tjenestemannsloven og tjenestetvistloven,
jf. § 5. Når det gjelder fortrinnsrett til annen statsstilling
og rett til ventelønn etter tjenestemannsloven § 13 nr. 2 til
nr. 6 for disse arbeidstakerne, foreslår departementet at disse rettighetene
bør gjelde i en overgangsperiode. Dette særlige stillingsvernet
vil gjelde ved oppsigelse som skyldes forhold de ansatte ikke selv har
herredømme over. En slik ordning bør ikke gjelde på
ubestemt tid, men bør i samsvar med hva som har vært vanlig
ved slike omdannelser, etter departementets oppfatning, gjelde for
3 år.
Arbeidsmiljølovens regler om virksomhetsoverdragelse
kap XIIA vil komme til anvendelse ved denne overdragelsen. Tidligere innehaveres
rettigheter og plikter som følger av den arbeidsavtalen eller det
arbeidsforholdet som foreligger på det tidspunktet overføringen
finner sted, overføres ny innehaver. Foretakene har således
plikt til å overta arbeidsgiveransvaret.
Det foreslås at staten trer inn i arbeidsavtalene
og de ansatte får dermed rett til å fortsette i forholdet,
jf forslag til overgangsbestemmelser i forslag til lov om endringer i spesialisthelsetjenesteloven.
De ansatte må således akseptere helseforetaket/datterforetaket
som arbeidsgiver etter at virksomhetsoverdragelsen har skjedd.
Reformen reiser flere spørsmål knyttet til
personalets stilling som må utredes nærmere og avklares på
et senere tidspunkt. Det fremgår av forslag til lov om helseforetak
§ 10 nr. 11 og merknadene til denne at foretakene skal være
tilsluttet samme arbeidsgiverforening, og at vedtektene skal fastsette
hvilken arbeidsgivertilknytning foretakene skal ha.
Departementet legger vekt på at det i den videre
prosess må etableres et samarbeid med de ansattes organisasjoner
som ivaretar deres behov for informasjon og som legger til rette for aktiv
medvirkning.
De ansattes styrerepresentasjon er regulert i §§
22 og 23.
4.12 Forvaltningsloven og offentlighetsloven
Som hovedregel gjelder ikke forvaltningsloven og offentlighetsloven
for virksomhet som er organisert som eget rettssubjekt, se forvaltningsloven
§ 1 og offentlighetsloven § 1. Det kan derfor i utgangspunktet
være noe tvilsomt om disse lovene vil gjelde for foretakene. Departementet
mener imidlertid at det bør gjøres klart at helseforetak
og datterforetak, med noen unntak, omfattes av forvaltningsloven og offentlighetsloven,
og har i lovforslaget § 5 første ledd foreslått en bestemmelse
som klargjør dette.
4.13 Samarbeid med andre
Et foretak kan inngå samarbeidsavtaler med andre private
og offentlige selskaper og institusjoner; se lovforslaget § 39 hvor
dette er presisert. Slikt samarbeid kan også ha karakter av selskap.
Det hører i utgangspunktet under styrets, eventuelt daglig leders
forvaltningsmyndighet å inngå samarbeidsavtaler.
Departementet mener at selskapsforhold hvor de øvrige
deltakerne er andre helseforetak bør organiseres som ansvarlig selskap.
For øvrig vil aksjeselskap være den naturlige selskapsformen
hvor de øvrige selskapsdeltakerne er private selskaper m v. Denne
selskapsformen vil på grunn av det begrensete deltakeransvaret hindre
at staten blir ansvarlig for samarbeidets forpliktelser. Når de andre
selskapsdeltakerne også er helseforetak vil staten uansett være
ansvarlig for deltakernes forpliktelser, jf lovforslaget § 7.
4.14 Regnskap og revisjon
Etter lovforslaget § 40 skal foretak føre regnskap
etter regnskapsloven. I lovforslaget § 41 er det fastsatt at revisor
skal være statsautorisert eller registrert, se revisorloven av 15.
januar 1999 nr. 2.
Etablering av helseforetak og datterforetak krever en
betydelig ressursinnsats. For å sikre en forsvarlig gjennomføring
både mht. kvaliteten på arbeidet, ressursbruk og at de enkelte
foretak kan trekke størst mulig læring ut av prosessen, kan
det være hensiktsmessig å åpne for at enkelte forhold
knyttet til etableringen gjennomføres i to trinn.
Departementet legger vekt på at alle foretakene
skal være etablert pr 1. januar 2002. Alle ansatte i dagens sykehus
mv. skal fra samme dato være ansatt i de nye foretakene. Videre er
det foretakene som vil ha det totale ansvaret for driften, motta driftstilskudd
mv. Foretakene skal også være underlagt regnskapslovens prinsipper.
Et forhold som vil kreve en betydelig ressursinnsats er
fastlegging av foretakenes åpningsbalanse. I forbindelse med dette
er det flere omfattende og kompliserte prosesser som må gjennomføres
knyttet til verdivurdering av gjeld og eiendeler. Det vil være naturlig
å se verdiene i forhold til antatt fremtidig kontantstrøm,
noe som blant annet krever en gjennomgang av både driftsmessige forhold
og investeringsbehov.
Før åpningsbalanse kan utarbeides må
det også fastsettes nøkkeltall som angir behovet for arbeidskapital
og egenkapital.
For å oppnå kvalitet ved etablering av åpningsbalansen,
tas det høyde for at foretak i første omgang kan etableres
etter en forenklet prosedyre.
Departementet vil i denne sammenheng vurdere følgende
løsningsalternativer:
 |
Foretakene etableres 1. januar 2002 med et kontant kapitalinnskudd
som en initiell åpningskapital evt. med andre eiendeler som enkelt
kan verdsettes, men at de ved etableringen ikke overtar eiendomsretten
til alle de naturlig tilhørende eiendeler og gjeld. Staten vil ved
overtakelsen av sykehusene fra fylkeskommunene bli sittende med eiendomsretten
til alle eiendeler knyttet til sykehusene samt den gjeld som tilordnes
sykehusene ved overtagelsen. Foretakene vil få full bruksrett til
alle eiendeler som er nødvendig for driften. Det kan eventuelt avtales
en leie for denne bruksretten. |
 |
Foretakene etableres 1. januar 2002 med en åpningsbalanse
basert på en forenklet vurdering av eiendeler og en sjablongmessig
fastsatt egenkapital. |
Uansett hvilken av disse løsningene som velges skal
alle eiendeler og gjeld knyttet til sykehusvirksomheten være overført
til foretakene og være verdsatt iht. regnskapslovens prinsipper innen
1. januar 2003.
Departementet vil også vurdere om det skal be om
hjemmel for at Foretakene unntas regnskapslovens bestemmelser i 2002. Foretakene
skal basere seg på at regnskapslovens prinsipper skal gjelde, men
det kan være behov for å gjøre visse tilpasninger i
2002. Dette vil kunne forenkle arbeidet med å etablere åpningsbalanse,
gi mer tid til å etablere nødvendige systemer inklusiv datasystemer
og gi tid til å utvikle eller anskaffe nødvendig kompetanse.
4.15 Riksrevisjonen
Lovforslaget § 42 inneholder regler om Riksrevisjonens
kontroll med helseforetak og som i det alt vesentlige svarer til tilsvarende
regler i blant annet aksjeloven og statsforetaksloven, se aksjeloven og
allmennaksjeloven, begge § 20-6 og statsforetaksloven § 45. Formålet
med Riksrevisjonens kontroll er å kontrollere statsrådens forvaltning
av foretakene.
4.16 Endring i andre lover
Utkastet til lov skisserer de endringer som blir nødvendig
i andre lover, jf. § 50. Endringene er i hovedsak av lovteknisk art.
Disse vil bli utredet nærmere i det videre arbeidet.
5 Endringer i spesialisthelsetjenesteloven
5.1 Innledning
Lov 24. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenester regulerer
spesialisthelsetjenester som tilbys og ytes av staten, fylkeskommunene
og private. Loven inneholder blant annet bestemmelser om ansvars- og oppgavefordeling
mellom fylkeskommunene og staten, finansiering, fylkeskommunalt samarbeid
i regionale helseutvalg og enkelte særlige plikter og oppgaver som
er pålagt helseinstitusjonene, herunder sykehusene. Forslaget om
at staten skal overta ansvaret for spesialisthelsetjenesten og eierskapet
til den offentlige spesialisthelsetjenesten innebærer behov for endringer
i spesialisthelsetjenesteloven. Nedenfor vil det bli foretatt en gjennomgang
av hvilke endringer som er nødvendige i de enkelte bestemmelsene
i loven som en følge av forslaget. I den forbindelse vil det også
bli vurdert i hvilken grad det er nødvendig eller hensiktsmessig
med lovregulering og i hvilken grad staten kan styre i kraft av sin eierposisjon.
5.2 Eierstyring eller lovregulering
Statens muligheter for å pålegge fylkeskommuner
plikter er begrenset som en følge av legalitetsprinsippet. Det vil
si at det i utgangspunktet kreves regulering i lov for at staten skal kunne
legge plikter på fylkeskommuner eller fylkeskommunal virksomhet som
sykehus og andre spesialisthelsetjenester. En konsekvens av forslaget om
at staten skal overta ansvaret for og eierskapet til spesialisthelsetjenesten
vil være at staten i stor utstrekning kan styre denne sektoren i
kraft av sin eierposisjon og uten at det er behov for regulering i lov.
I prinsippet vil staten ha full instruksjonsmyndighet over sin egen virksomhet.
Når helseforetakene organiseres som selvstendige rettssubjekter innebærer
dette imidlertid at eierstyringen må skje etter visse formkrav, nemlig
gjennom foretaksmøtet, jf. lov om helseforetak § 16.
Dette innebærer at noen av bestemmelsene i dagens
spesialisthelsetjenestelov i prinsippet vil bli overflødig når
staten overtar eierskapet til spesialisthelsetjenesten. Det er imidlertid
også andre hensyn enn legalitetsprinsippet som tilsier at regulering
bør skje i lovs form. Det kan for eksempel være bestemmelser
som pålegger helsetjenesten plikter og som samtidig gir rettigheter
eller fordeler/goder til privatpersoner eller ikke- statlig virksomhet
og som av den grunn fortsatt bør fastsettes i lovs form, f. eks.
reglene i § 2-6 om utarbeidelse av individuelle planer og reglene
om veiledningsplikt overfor kommunehelsetjenesten i § 7-4.
Utfra likhetshensyn kan det være hensiktsmessig
med regulering i lov av statlig virksomhet dersom tilsvarende regler også
skal gjelder privat virksomhet, for eksempel bestemmelsene om pasientansvarlig
lege gitt med hjemmel i § 3-7. Departementet ville hatt anledning
som eier, til å instruere de statlige sykehusene om å innføre
en slik ordning selv om dette ikke var regulert i lov.
Tilsvarende vil gjelde for bestemmelser som pålegger
helsepersonell og annet personell plikter uavhengig av om disse er ansatt
ved statlig eller privat virksomhet. Dette gjelder for eksempel bestemmelsen
i § 7-2 om helsepersonell og andre ansattes opplysningsplikt overfor
tilsynsmyndighetene. Videre kan hensynet til helheten i lovens regulering
tilsi at loven bør inneholde bestemmelser som ellers ikke ville
krevd regulering i lov. Det kan også for noen tilfeller av praktiske
hensyn eller for å gi prioritet til bestemte hensyn, være hensiktsmessig
å opprettholde mulighet for regulering ved bruk av normative virkemidler
fremfor styring i kraft av eierposisjonen.
For en nærmere vurdering av de enkelte bestemmelser
i spesialisthelsetjenesteloven; om disse bør oppheves eller om reguleringen
fortsatt bør skje i lovs form, og eventuelt hvilke endringer som
bør foreslås i bestemmelsene, vises til drøftelsene
nedenfor.
5.3 Lovens formål og virkeområde
Spesialisthelsetjenesteloven kapittel 1 inneholder bestemmelser
om lovens formål og virkeområde. Forslaget om statlig overtagelse
får ikke betydning for lovens formål. Bestemmelsene om virkeområdet
må justeres noe som en følge av at fylkeskommunene etter forslaget
ikke skal tilby eller yte spesialisthelsetjeneste.
5.4 Ansvarsfordeling og generelle oppgaver
Bestemmelsen i § 2-1 regulerer fylkeskommunenes ansvar
for å sørge for at befolkningen tilbys spesialisthelsetjenester.
Forslaget om å overføre sektoransvaret for spesialisthelsetjenesten
til staten innebærer at denne bestemmelsen må endres.
Etter forslaget vil staten ha det overordnede ansvaret
for at befolkningen gis nødvendig spesialisthelsetjeneste, jf. lovutkastet
§ 2-1. Helseforetakene som opprettes etter lov om helseforetak blir
pålagt å sørge for at befolkningen innen sin helseregion
tilbys spesialisthelsetjeneste, jf. lovutkastet § 2-1a.
Statens overordnede ansvar innebærer blant annet
at staten skal sette helseforetakene i stand til å oppfylle sine
plikter til å sørge for spesialisthelsetjeneste til befolkningen
innen sine helseregioner. Videre blir staten ansvarlig for å fastsette
de overordnede helsepolitiske målsetningene og for å gi helseforetakene
rammebetingelser som gjør det mulig for dem å iverksette disse
målsetningene.
Helseforetakene kan oppfylle sine plikter etter §
2-1 a enten ved selv å tilby disse tjenestene, eller ved å
inngå avtaler med andre tjenesteytere. I valget mellom å tilby
befolkningen statlige tjenester eller å inngå avtaler med andre
aktører om levering av tjenester, må det legges avgjørende
vekt på hvilke løsninger som på en mest mulig effektiv
måte gir befolkningen tilbud om tjenester av tilstrekkelig høy
kvalitet.
Bestemmelsen i § 2-2 regulerer statens ansvar for
luftambulansetjenesten. Luftambulansetjenesten inngår som en del
av den øvrige spesialisthelsetjenesten. Når det nå foreslås
at staten skal overta ansvaret for den øvrige spesialisthelsetjenesten,
innebærer dette at staten fortsatt bør ha ansvaret for luftambulansetjenesten.
Departementet foreslår derfor bare mindre justeringer av denne bestemmelsen.
Bestemmelsens siste setning regulerer samarbeid med berørte fylkeskommuner.
Fordi fylkeskommunene etter forslaget ikke skal ha ansvar for spesialisthelsetjenester,
er denne setningen foreslått opphevet.
Hvordan staten skal organisere luftambulansetjenesten
og fordele sine oppgaver på dette området, vil departementet
komme tilbake til når spørsmålet om inndelingen i helseregioner
er nærmere avklart. Statens ansvar etter denne bestemmelsen kan ivaretas
ved å opprettholde dagens ordning. Lovbestemmelsen stenger imidlertid
ikke for at det kan velges alternative løsninger der oppgaver innen
luftambulansetjenesten legges til helseforetakene. Dette er forhold som
skal være avklart innen iverksettelsen av den statlige overtakelsen
av tjenestene.
Etter § 2-3 skal spesialisthelsetjenester som tilbys
eller ytes være forsvarlige. Forslaget om overføring av ansvaret
for og eierskapet til spesialisthelsetjenesten til staten får ikke
betydning for kravet til forsvarlig virksomhet. Dette kravet vil være
det samme som tidligere og vil gjelde på lik linje for all spesialisthelsetjeneste,
både offentlig og privat. Departementet foreslår derfor ingen
endringer i § 2-3.
Bestemmelsen i § 2-4 gir departementet myndighet
til å treffe enkeltvedtak og å fastsette forskrifter om oppgaver
for og oppgavefordeling mellom sykehus, anskaffelse og bruk av medisinsk-teknisk
utstyr ved sykehus, bruk av metoder for undersøkelse og behandling
ved sykehus, og markedsføring av tjenester som omfattes av denne
loven, herunder forbud mot visse former for markedsføring.
Ved statlig overtagelse av sykehusene vil departementet
gjennom sin eierposisjon i prinsippet kunne instruere statlige sykehus
om disse forholdene. Departementet foreslår imidlertid å videreføre
hjemmelen i nr. 1 hva angår lands- og flerregionale funksjoner, og
hjemmelen i nr. 4 til å treffe vedtak og gi forskrifter om markedsføring
av spesialisthelsetjenester. Når det gjelder nr. 1 vil det dreie
seg om funksjonsfordeling på tvers av helseforetakene. Departementet
finner det mest hensiktsmessig at denne type styring ikke foretas gjennom
eierstyring, men ved normative virkemidler. Innad i helseforetakene vil
funksjonsfordeling mellom sykehus skje gjennom helseforetakenes eierstyring.
Bestemmelsen hjemler også at departementet treffer
enkeltvedtak om disse forholdene. Departementet finner det hensiktsmessig
å opprettholde denne muligheten. Departementet finner det uhensiktsmessig
dersom departementet i slike tilfeller skal være bundet til å
styre gjennom ekstraordinære foretaksmøter.
Hjemmelen i nr. 4 om markedsføring av spesialisthelsetjenester
retter seg i hovedsak mot private virksomheter. Legalitetsprinsippet innebærer
derfor at regulering i lov er nødvendig.
Etter § 2-5 kan departementet fastsette forskrifter
om føring av ventelister over pasienter som søker og har
behov for helsehjelp, ansvar for å skaffe registrerte pasienter innenfor
visse prioriterte pasientgrupper helsehjelp på offentlig institusjon,
samt pasienters rett til selv å skaffe slik helsehjelp og rapporteringsplikt
for aktivitetstall. Bestemmelsen er i hovedsak foreslått videreført.
Bestemmelsen i § 2-6 pålegger fylkeskommunen
å utarbeide individuelle planer for pasienter med behov for langvarige
og koordinerte tilbud. Fylkeskommunen skal videre samarbeide med andre
tjenesteytere om disse planene. Bestemmelsen regulerer forholdet til andre
tjenesteytere og korresponderer også med en rett for pasientene til
å få utarbeidet slike planer, jf. pasientrettighetsloven §
2-5. Departementet foreslår derfor å opprettholde bestemmelsen.
Plikten som i dag ligger på fylkeskommunen, foreslår departementet
å legge på helseforetakene.
Etter § 2-7 skal eier av helseinstitusjoner sørge
for at ansatte helsepersonell gis slik opplæring, etterutdanning
og videreutdanning som er nødvendig for at disse skal kunne utføre
sine oppgaver forsvarlig. Bestemmelsen er en presisering av plikten til
forsvarlighet etter § 2-3 . Bestemmelsen gjelder både offentlige
og private eiere. Bestemmelsen er derfor foreslått videreført.
Plikten er etter forslaget lagt på helseinstitusjonene og bestemmelsen
er derfor overført til kapittel 3 i lovutkastet § 3-10.
Bestemmelsen i § 2-8 pålegger eier av helseinstitusjoner
en informasjonsplikt overfor pasienter og befolkningen. Bestemmelsen er
derfor foreslått videreført. Plikten er foreslått lagt
til helseinstitusjonene og er derfor flyttet til kapittel 3 i lovutkastet
§ 3-11.
5.5 Endringer i spesialisthelsetjenesteloven gjort i helse- og sosialberedskapsloven
Helse- og sosialberedskapsloven innfører flere nye
bestemmelser i spesialisthelsetjenesteloven. Bestemmelsene er basert på
at fylkeskommunen har sørge-for-ansvaret for spesialisthelsetjenester.
Bestemmelsene må tilpasses statens nye rolle og organiseringen i
helseforetak.
§ 2-1a nytt fjerde ledd gir fylkeskommunen plikt
til å yte hjelp ved ulykker og andre akutte situasjoner i fylket.
Bestemmelsen gjøres til ny § 2-1 a annet ledd og endres slik
at helseforetaket blir pliktsubjekt. Hjelpeplikten gjelder i helseregionen.
Ny § 2-1 a presiserer at fylkeskommunen skal utarbeide
beredskapsplan etter helse- og sosialberedskapsloven for de tjenester fylkeskommunen
skal sørge for etter spesialisthelsetjenesteloven § 2-1. Denne
plikten følger allerede av helse- og sosialberedskapsloven §
2-2. Bestemmelsen i spesialisthelsetjenesteloven er tatt inn for å
synliggjøre fylkeskommunens plikt. Tilsvarende bestemmelser er gitt
i andre lover på helse- og sosialområdet. Utarbeidelse av beredskapsplanene
bør gjøres av foretakene. Dette følger systemet i
helse- og sosialberedskapsloven. Ettersom foretakene organiserer spesialisthelsetjenesten,
er de nærmest til å utarbeide planene for hvordan det skal
ageres ved ulykker og andre akutte situasjoner. Bestemmelsen opprettholdes
ved at helseforetaket pålegges planleggingsplikten i ny § 2-1
b.
Ny § 2-1 b pålegger fylkeskommunene, etter
anmodning, å bistå hverandre ved kriser og andre akutte situasjoner.
Helseforetakene vil også kunne ha behov for bistand fra de andre
helseforetakene. Bistandsplikten foreslås videreført med helseforetaket
som pliktsubjekt i § 2-1 c.
§ 2-1 c første ledd gir fylkeskommunen adgang
til å disponere helsepersonell i enkelte akutte situasjoner som forårsaker
ekstraordinær pågang av pasienter. Helsepersonell som tjenestegjør
i fylkeskommunen kan pålegges å utføre nærmere
tilvist arbeid. Det foreslås å legge denne kompetansen til
foretaket, og at den omfatter helsepersonell som tjenestegjør i
helseforetaket og de institusjonene foretaket eier. Bestemmelsen gis i
ny § 2-1d.
Den nye § 2-1 c annet ledd gir departementet kompetanse
til å pålegge leger å delta i lokal redningssentral.
Bestemmelsen videreføres som § 2-1 d annet ledd.
5.6 Særlige plikter og oppgaver
Spesialisthelsetjenesteloven kapittel 3 inneholder bestemmelser
som legger plikter og oppgaver på sykehus og andre institusjoner
som yter spesialisthelsetjeneste.
Sykehus og fødestuer skal etter § 3-1 yte
øyeblikkelig hjelp. Bestemmelsen retter seg mot både offentlige
og private sykehus og fødestuer. Den innebærer videre en rett
for befolkningen til å motta øyeblikkelig- hjelp- behandling.
Bestemmelsen bør derfor videreføres, med enkelte nødvendige
justeringer i annet ledd.
Etter § 3-2 skal helseinstitusjoner sørge
for at journal- og informasjonssystemene ved institusjonen er forsvarlig.
Denne plikten gjelder alle helseinstitusjoner innen spesialisthelsetjenesten,
uavhengig av om de er offentlige eller private. Departementet foreslår
derfor å dagens opprettholde bestemmelse.
§ 3-3 pålegger helseinstitusjonene meldeplikt
til fylkeslegen ved betydelig personskade på pasienter som følge
av ytelser av helsetjenester. Bestemmelsen retter seg mot både offentlige
og private helseinstitusjoner og bør derfor opprettholdes.
Etter § 3-4 skal helseinstitusjoner opprette kvalitetsutvalg
som ledd i institusjonens internkontroll. Denne bestemmelsen retter seg
også mot både private og offentlige institusjoner og bør
derfor videreføres, selv om staten som sykehuseier ville hatt myndighet
til å pålegge statlige institusjoner en slik plikt.
§ 3-5 pålegger helseinstitusjoner å delta
i undervisning og opplæring av helsefaglige elever, lærlinger,
studenter, turnuskandidater og spesialister. Bestemmelsen er i praksis
bare benyttet overfor offentlige institusjoner. At helseinstitusjonene
påtar seg disse pliktene er imidlertid avgjørende for at opplæringen
skal kunne gis og har derfor stor betydning for de grupper opplæringsplikten
gjelder overfor. Departementet finner det derfor riktig å videreføre
denne bestemmelsen selv om lovhjemmel ikke er nødvendig for å
pålegge statlige helsetjenester en slik plikt.
Departementet er i § 3-6 gitt hjemmel til å
gi forskrifter om institusjoners særlige plikter ved barns institusjonsopphold.
Dette er bestemmelser som vil gjelde både offentlige og private helseinstitusjoner
og som gir rettigheter for barn og foreldre i forbindelse med barns institusjonsopphold.
Departementet foreslår derfor å videreføre denne bestemmelsen.
Etter § 3-7 kan departementet gi forskrifter om pasientansvarlig
lege og tilsvarende ordninger for andre grupper helsepersonell. Departementet
har etter denne bestemmelsen adgang til å pålegge sykehus og
eventuelt andre virksomheter som omfattes av denne loven, å innføre
en ordning med pasientansvarlig lege og å utforme nærmere regler
om ordningen, herunder hvilke oppgaver og plikter som skal legges til pasientansvarlig
lege. For statlige sykehus vil dette også kunne gjøres gjennom
eierstyring. Bestemmelsen gjelder imidlertid også private sykehus.
Den pasientansvarlige legen skal etter ordningen fungere som pasientens
faste kontaktperson under oppholdet og som har ulike oppgaver i forhold
til pasienten. Departementet finner det derfor hensiktsmessig å fortsatt
regulere dette i lov og forskrift.
§ 3-8 fastsetter oppgaver sykehus særlig skal
ivareta. Bestemmelsen gir ikke en uttømmende beskrivelse av alle
sykehusenes oppgaver og den tar heller ikke sikte på å si noe
om hvor mye av ressursene på et sykehus som skal brukes til disse
oppgavene. Formålet med bestemmelsen er å klargjøre
at også utdanning, opplæring og forskning er hovedoppgaver
for sykehus. På denne bakgrunn foreslår departementet å
videreføre denne bestemmelsen.
§ 3-9 gir regler om organisering av sykehus med en
ansvarlig leder på alle nivå. Pliktsubjektet etter alle disse
bestemmelsene er det enkelte sykehus og helseinstitusjon. Dette er en bestemmelse
som regulere interne organisatoriske forhold ved sykehus, noe som kan styres
gjennom statens eierskap. Bestemmelsen gjelder imidlertid også private
sykehus. Klare ansvarsforhold er en viktig premiss blant annet for at sykehus
skal oppfylle kravet til forsvarlig virksomhet. Klare ansvarsforhold er
særlig viktig i sykehusvesenet, ikke minst fordi en ansvarspulverisering
kan ha store konsekvenser for den enkelte pasient. Hensikten med bestemmelsen
er å sikre en tilstrekkelig klar organisering og ansvarsplassering.
Departementet foreslår derfor å videreføre denne bestemmelsen.
5.7 Godkjenning av helseinstitusjoner og helsetjenester
Etter forslaget til § 4-1 må sykehus godkjennes
av departementet før det kan yte helsetjenester. Bestemmelsen gjelder
både offentlige og private sykehus. Departementet er videre gitt
hjemmel til å fastsette i forskrifter at det kreves godkjenning også
for andre typer institusjoner og tjenestetilbud enn sykehus, og for vesentlige
endringer i institusjoner eller tjenestetilbud som har godkjenning.
Krav til godkjenning av institusjoner og helsetjenester
vil være av betydning for å unngå etablering av institusjoner
og tjenester som ikke oppfyller kravet til forsvarlighet. Godkjenningsordninger
er videre et statlig styringsmiddel som kan bidra til å fremme en
rasjonell utnyttelse av de samlede ressurser innen helsevesenet.
Behovet for godkjenning av institusjoner gjør seg
særlig gjeldende for private institusjoner som ikke er omfattet av
planer for spesialisthelsetjeneste. En godkjenningsordning gir mulighet
til å kontrollere omfanget av etablering av helseinstitusjoner eller
utvidelser av virksomheten ved institusjoner som ikke inngår i det
offentlige tilbud og som vil kunne trekke for eksempel helsepersonellressurser
ut av det offentlige tjenestetilbudet. Det kan videre, både av hensyn
til forsvarlighet og på grunn av helsepolitiske prioriteringer, være
et behov for å gi bestemmelser om godkjenning også av helsetjenester
som ikke er knyttet til en enkelt helseinstitusjon.
Sykehus vil ofte yte svært avanserte helsetjenester
som stiller høye krav til institusjonen. Sykehus er videre ofte
ressurskrevende institusjoner både når det gjelder personell
og utstyr. Behovet for å sikre forsvarlig virksomhet og å styre
ressurser vil derfor gjøre seg spesielt gjeldende ved etablering
av sykehusvirksomhet. Det bør derfor følge av loven at sykehus
skal godkjennes. Myndigheten til å godkjenne sykehus er lagt til
departementet, men vil kunne delegeres når dette finnes hensiktsmessig.
Det fremgår av bestemmelsen at både samfunnsmessige
og faglige hensyn kan vektlegges ved vurderingen av godkjenningssøknader.
I tillegg kan det vektlegges om institusjonen eller tjenesten er tatt inn
på helseforetakets planer og om de tjenester som ytes pasienten synes
forsvarlige.
Relevante samfunnsmessige hensyn ved vurderingen av om
godkjenning skal gis er om etableringen bidrar til en rimelig geografisk
fordeling av den type tjeneste søknaden gjelder, og om det er behov
for tjenesten. Det vil videre være et relevant hensyn om virksomheten
etter en vurdering av de samlede ressurser innebærer en hensiktsmessig
utnyttelse av disse.
Departementet foreslår at godkjenningsbestemmelsen
omfatter også statlige sykehus. Det vises til at det også for
statens egne sykehus vil være viktig at det sikres kontroll gjennom
en godkjenningsordning. Når det gjelder godkjenning av statlige sykehus,
vil det ofte være slik at de politiske og samfunnsmessige hensyn
er vurdert før godkjenningssøknad foreligger. I forhold til
gjeldende rett skjer en slik vurdering i forbindelse med departementets
vedtakelse av de regionale helseplaner. Etter at staten har overtatt ansvaret
for de fylkeskommunale sykehus og annen spesialisthelsetjeneste, vil det
være aktuelt at en vurdering av politiske og samfunnsmessige hensyn
skjer i forbindelse med fremleggelse av helseforetakenes planer i henhold
til lov om helseforetak § 33. Departementet mener likevel at det bør
fremgå av lovbestemmelsen at disse hensyn er sentrale ved behandling
av godkjenningssaker.
Staten vil fremstå i en dobbeltrolle ved at departementet
skal godkjenne også statlig eide sykehus. Helseministeren vil ha
det overordnede konstitusjonelle ansvaret for ivaretakelsen av alle oppgaver
og ansvar på dette området. Når det gjelder behandlingen
av godkjenningssaker, vil departementet sørge for å organisere
den interne virksomheten slik at det ikke oppstår uklare roller og
ansvarsforhold. Når det gjelder andre forhold enn samfunnsmessige
og politiske hensyn, vil departementet innhente råd fra andre instanser.
Et vesentlig formål med godkjenningsbestemmelsen i § 4-1 er
å sikre forsvarlig virksomhet. Departementet vil legge stor vekt
på at det etableres saksbehandlingsrutiner som sikrer at det innhentes
råd fra eksterne instanser, for eksempel fra Statens helsetilsyn,
i forhold til spørsmålet om virksomheten er faglig forsvarlig.
Videre kan det være aktuelt å innhente råd fra for eksempel
Statsbygg når det gjelder de bygningstekniske sidene av godkjenningsspørsmålet.
5.8 Regionalt samarbeid om spesialisthelsetjenesten
Kapittel 5 inneholder regler om regionalt samarbeid om spesialisthelsetjenesten.
Her gis regler om inndeling av landet i helseregioner, opprettelse av regionale
helseutvalg og utarbeidelse av regionale helseplaner for samarbeid om helsetjenester
og helseinstitusjoner i den enkelte helseregion. Bestemmelsene pålegger
de ulike fylkeskommunene i den enkelte helseregion å samarbeide og
samordne tjenestene, og gir regler for organiseringen av samarbeidet. De
regionale helseplanene skal vedtas av departementet.
Når fylkeskommunene ikke lenger skal ha noe ansvar
for eller drive spesialisthelsetjeneste, blir disse bestemmelsene overflødige
og må oppheves. Behovet for samordning på regionalt nivå,
som var begrunnelsen for formaliseringen av det regionale samarbeidet,
skal etter den nye modellen ivaretas gjennom inndeling i helseregioner
med et statlig helseforetak i hver region, jf. lov om helseforetak §
4. De regionale helseforetakene skal ha som en av sine hovedoppgaver å
samordne helsetjenestene innen sin helseregion og gjennom funksjons- og
oppgavefordeling å søke å effektivisere ressursutnyttelsen,
bedre kvaliteten og sikre mest mulig lik tilgjengelighet av tjenestene
for befolkningen. Dette vil bli nedfelt i foretakenes vedtekter, jf. lov
om helseforetak § 10. Styret i foretakene vil ha ansvar for at foretakets
samlede virksomhet organiseres på en tilfredsstillende måte,
jf. § 28. Styret skal fastsette planer for foretakets virksomhet og
påse at virksomheten drives i samsvar med disse planene, jf. §
28.
Den overordnede nasjonale styringen som i dag utøves
gjennom departementets vedtagelse av de regionale helseplanene, vil med
denne organiseringen skje gjennom statens eierstyring av de forskjellige
regionale helseforetakene. Etter § 33 skal styret utarbeide og forelegge
for departementet årlige meldinger om foretaket og foretakets virksomhet.
Meldingene skal blant annet inneholde plan for virksomheten de kommende
4 årene herunder oppgavefordeling mellom de ulike tjenestene. Videre
skal saker av vesentlig betydning for foretakets virksomhet forelegges
departementet skriftlig før styret treffer vedtak i saken.
5.9 Legefordeling
Spesialisthelsetjenesteloven § 5-5 gir regler om legefordeling.
Etter denne bestemmelsen skal departementet fastsette årlige rammer
for antall nye spesialistlegestillinger som kan opprettes innen helseinstitusjoner
og helsetjenester som står på de regionale helseplanene og
antall nye driftsavtaler med privatpraktiserende legespesialister som kan
inngås innen hver enkelt helseregion. Departementet fastsetter også
rammer for nye spesialistlegestillinger som kan opprettes innen statlige
helseinstitusjoner. Antall nye stillinger og avtalehjemler innen den enkelte
helseregion gis som en samlet ramme fordelt på den enkelte medisinske
spesialitet. Rammen for nye stillinger innen statlige virksomheter gis
som en del av rammen til den aktuelle helseregion. Den videre fordeling
av disse rammene foretas av de regionale helseutvalgene.
Bakgrunnen for at legefordelingsordningen ble innført
var behovet for å sikre en bedre nasjonal fordeling av leger. Staten
har et overordnet ansvar for å sikre befolkningen nødvendig
tilgang på leger. Legemarkedet er uoversiktlig, og vi har en mangelfull
samlet statistikk over leger og legestillinger og avtalehjemler. Selv om
utdanningskapasiteten er økt og det foregår en aktiv rekruttering
av leger fra utlandet, er det stor mangel på leger både i primærhelsetjenesten
og i spesialisthelsetjenesten. Et fritt legemarked vil sannsynligvis forsterke
den eksisterende skjevfordelingen.
Det er derfor fortsatt behov for en regulering av legemarkedet.
Forslaget om statlig overtagelse av spesialisthelsetjenesten innebærer
i prinsippet at det ikke lenger vil være nødvendig å
regulere denne ordningen i lovs form. Staten vil i kraft av sin eierposisjon
ha myndighet til å foreta den nødvendige styringen og kontroll
med opprettelse av nye spesialistlegestillinger innen spesialisthelsetjenesten
og inngåelse av nye driftsavtaler med privatpraktiserende legespesialister.
Departementet finner det imidlertid hensiktsmessig å opprettholde
en lovregulering på dette området. Dette har grunnlag i flere
forhold. Legefordelingsordningen vil ha betydning for private tjenester
som inngår i helseforetakenes planer fordi opprettelse av nye stillinger
innen disse virksomhetene vil inngå som en del av den årlige
rammen som departementet fastsetter. Helseforetakene vil måtte ta
høyde for dette i sine avtaler med de respektive virksomhetene.
Videre vil det være hensiktsmessig at de årlige rammene for
de enkelte helseregionene kan fastsettes på annen måte enn
gjennom egne årlige foretaksmøter i hver av de enkelte helseforetak.
Departementet finner det derfor hensiktsmessig å videreføre
bestemmelsen i spesialisthelsetjenesteloven § 5-5. Det er imidlertid
foreslått enkelte mindre justeringer som en konsekvens av at ordningen
med regionale helseplaner etter dagens § 5-3 foreslås opphevet
og av at all spesialisthelsetjeneste etter forslaget vil være statlige
tjenester.
5.10 Finansiering
Bestemmelsen i § 6-1 første ledd regulerer eier
av institusjoner og tjenester sitt ansvar for dekning av utgifter knyttet
til virksomhetene. Departementet foreslår å videreføre
denne bestemmelsen. Staten vil som eier være ansvarlig for utgifter
knyttet til statlige virksomheter.
I § 6-1 annet ledd første setning reguleres
fylkeskommunens ansvar for å dekke godkjente utgifter til drift og
vedlikehold av private institusjoner og tjenester som er inntatt på
regionale helseplaner.
For å oppfylle behovet for spesialisthelsetjenester
innen vedkommende region kan helseforetakene inngå avtaler med private
virksomheter om levering av tjenester, herunder avtaler med private virksomheter
som i dag er inntatt på regionale helseplaner og som mottar tilskudd
fra fylkeskommunen til dekning av utgifter til drift og vedlikehold. Helseforetakenes
ansvar for å dekke utgifter til drift og vedlikehold av private virksomheter
vil reguleres av de respektive avtalene som helseforetakene inngår
med disse virksomhetene. Departementet foreslår derfor å oppheve
bestemmelsen i § 6-1 annet ledd første setning.
Bestemmelsen i § 6-1 annet ledd annen setning regulerer
fylkeskommunens ansvar for å dekke utgifter til privat praksis som
drives etter avtale med fylkeskommunen. Departementet foreslår å
oppheve denne bestemmelsen. Dette er forhold som vil bli regulert av de
avtaler som helseforetakene inngår om privat praksis. For avtaler
som foreligger ved lovens ikrafttredelse, foreslår departementet
en overgangsbestemmelse om at staten trer inn i og overtar fylkeskommunens
rettigheter og plikter.
Etter § 6-3 dekker staten delvis utgifter til renter
og avdrag av godkjente kostnader til bygging av sykehus. Forutsetningen
er at sykehuset inngår i en regional helseplan.
Bestemmelsen omfatter både offentlige og private
sykehus. For private sykehus er det i tillegg til kravet om at de inngår
i regionale helseplaner også krav om at sykehuset får dekket
drifts- og vedlikeholdsutgifter av fylkeskommunen, jf. forskrift om godkjenning
av sykehus og tilskudd til byggarbeider § 3.
Departementet foreslår å oppheve bestemmelsen
i § 6-3. Forslaget om statlig overtagelse av fylkeskommunale sykehus
medfører at det ikke lenger er behov for å lovregulere statens
dekning av denne type utgifter for offentlige virksomheter. For private
institusjoner foreslår departementet en overgangsbestemmelse som
bestemmer at staten skal delvis dekke denne type utgifter for byggearbeider
som er godkjent ved lovens ikrafttredelse.
Bestemmelsen i § 6-4 regulerer tilskudd til regionsykehus.
Etter bestemmelsen skal staten yte tilskudd både til eier av regionsykehusene
og også direkte til sykehusene. Dersom staten overtar eierskapet
til sykehusene, vil det ikke være behov for en lovregulering av statlig
tilskudd til sykehus. Departementet foreslår derfor å oppheve
denne bestemmelsen.
Også i fremtiden vil det være behov for separate
pengestrømmer til dekning av kostnader knyttet til undervisning
og forskning. Sosial- og helsedepartementet og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet
vil gjennomgå dette området med sikte på å etablere
finansieringsmekanismer som gjør at undervisning og forskning blir
ivaretatt på en bedre måte enn under dagens regionsykehustilskudd.
Bestemmelsene i §§ 6-5 og 6-6 regulerer hva
som skal regnes som pasientens bostedsfylke og bostedsfylkes ansvar for
dekning av behandling- og forpleiningsutgifter. Forslaget om statlig overtakelse
av spesialisthelsetjenesten innebærer at det må gjøres
endringer i disse bestemmelsene. Ansvaret for å dekke behandlings-
og forpleiningsutgifter vil ligge på de respektive helseforetakene,
som er gitt i oppgave å sørge for at befolkningen innen sine
helseregioner tilbys spesialisthelsetjeneste. Bestemmelsene er derfor endret
i tråd med dette slik at § 6-5 regulerer pasientens bostedsregion
og § 6-6 regulerer refusjonskrav mot pasientens bostedsregion.
Etter § 6-6 tredje ledd kan departementet gi forskrifter
om beregning av behandlings- og forpleiningsutgifter og fastsette samme
refusjonssatser for en eller flere grupper institusjoner. I utgangspunkter
ser departementet for seg en ordning der de regionale helseforetakene gis
frihet til å regulere dette seg imellom gjennom avtaler, men at departementet
etablerer normerte priser basert på DRG-systemet som kommer til anvendelse
i de tilfeller der det ikke er kommet til enighet om andre avtalebaserte
priser.
§ 6-7 regulerer dekning av utgifter for pasienter
som ikke har bosted i Norge. § 6-8 regulerer dekning av utgifter til
kontrollkommisjonenes virksomhet. Disse bestemmelsene berøres ikke
av forslaget om å overføre ansvaret for spesialisthelsetjenesten
til staten. Det foreslås derfor ikke noen endringer i disse bestemmelsene.
§ 6-9 hjemler adgang til å fastsette forskrifter
om pasienters egenandel. Bestemmelsen videreføres med noen nødvendige
justeringer som følge av nytt eierskap til sykehusene.
For øvrig vises til omtalen i kapittel 3.6 om finansiering
etter den foreslåtte organisasjonsmodellen.
5.11 Regler om taushetsplikt, opplysningsplikt og veiledningsplikt
Reguleringen i kapittel 9 er i hovedsak bestemmelser som
retter seg mot og legger plikter på enkeltpersonell, helsepersonell
eller annet personell som er ansatt i virksomheter innen spesialisthelsetjenesten.
§ 7-1 gir regler om taushetsplikt for personer som
utfører tjeneste eller arbeid for helseinstitusjoner innen spesialisthelsetjenesten.
§ 7-2 regulerer opplysningsplikt overfor tilsynsmyndighetene for den
samme persongruppen. Begge bestemmelsene gjelder for personell ved både
offentlige og private institusjoner. Departementet foreslår derfor
å videreføre disse bestemmelsene uten endringer.
Bestemmelsen i § 7-3 skiller seg fra de andre bestemmelsene
ved at pliktsubjektet er fylkeskommunen. § 7-3 pålegger fylkeskommunene
en plikt til å motta og registrere meldinger om helsepersonells virksomhet.
Bestemmelsen gjelder meldinger om helsepersonell i privat virksomhet og
helsepersonell ansatt i offentlig virksomhet. Bakgrunnen for bestemmelsen
er behovet for en god oversikt over de helsepersonellressursene som er
tilgjengelige. Statlig overtagelse av spesialisthelsetjenesten innebærer
at det ikke lenger er nødvendig med en bestemmelse som hjemler pålegg
om å motta og registrere disse meldingene. Staten vil som eier kunne
gi slike pålegge uten hjemmel i lov. Departementet foreslår
derfor å oppheve bestemmelsen.
§ 7-4 pålegger helsepersonell ved offentlige
helseinstitusjoner en veiledningsplikt overfor kommunen. Denne bestemmelsen
gir rettigheter til kommunehelsetjenesten og bør derfor videreføres.
Bestemmelsen må imidlertid justeres noe fordi den blant annet gjelder
helsepersonell som mottar driftstilskudd fra fylkeskommunen.
5.12 Pålegg
Bestemmelsen i § 8-1 regulerer Statens helsetilsyns
myndighet til å gi pålegg. Forslaget om statlig overtagelse
av ansvaret for og eierskapet til spesialisthelsetjenesten gir ikke grunnlag
for endringer i denne bestemmelsen.
Reaksjoner fra tilsynsmyndigheten rettes mot helseforetakene.
Helseforetakene skal eie og drive sykehusene og de andre spesialisthelsetjenestene
og foretakene har plikt til å sørge for at befolkningen innen
vedkommende helseregion tilbys spesialisthelsetjeneste. Tilsynsmyndighetene
vil imidlertid også kunne gi reaksjoner direkte til staten som den
overordnede ansvarlige og som eier av helseforetakene. Staten har som eier
og overordnet ansvarlig for sektoren, blant annet plikt til å legge
forholdene til rette slik at helseforetakene blir i stand til å oppfylle
sine plikter etter loven.
Staten vil etter den foreslåtte modellen være
eier av spesialisthelsetjenesten med et overordnet ansvar for sektoren.
Samtidig er Sosial- og helsedepartementet overordnet organ for tilsynsmyndighetene.
Det er derfor viktig i denne sammenheng å understreke tilsynsmyndighetenes
faglig uavhengige stilling. Det er også helt nødvendig gjennom
organisatoriske virkemidler å skille utøvelsen av statens
ulike oppgaver på dette området.
6 Overgangsbestemmelser - Håndtering av det økonomiske oppgjøret
6.1 Innledning
I dette kapitlet omtales gjennomføringen av statens
overtagelse av eierskapet til sykehusene og de øvrige virksomhetene
som omfattes av reformen. Det vil si forslaget om overføring av
eierskapet til virksomhetene fra fylkeskommunene til staten, prinsippet
om økonomisk oppgjør og gjennomføringen av oppgjøret.
Det overordnede prinsippet er at fylkeskommunene etter
reformen skal være i stand til å utføre de oppgaver
fylkeskommunene har igjen etter at spesialisthelsetjenesten går over
til staten. Likeledes skal helseforetakene gjennom de økonomiske
uttrekk som skjer fra fylkeskommunene, kunne drive sine oppgaver på
forsvarlig måte. Dette innebærer at det må skje et økonomisk
oppgjør mellom staten og fylkeskommunene og et oppgjør mellom
staten og de nyopprettede foretakene.
6.2 Oppgaveområder staten skal overta
Fylkeskommunene er i spesialisthelsetjenesteloven §
2-1 pålagt ansvaret for å sørge for at personer med
fast bopel eller oppholdssted i fylket tilbys spesialisthelsetjeneste i
og utenfor institusjon. Som nærmere omtalt i kapittel 5, foreslås
det en endring i § 2-1 som medfører at dette ansvaret plasseres
hos staten. Det markeres med dette at staten har det samlede sektoransvaret
for spesialisthelsetjenesten. Det klargjøres dermed at staten får
ansvaret for å realisere de nasjonale helsepolitiske målene
når det gjelder å tilby befolkningen en likeverdig spesialisthelsetjeneste,
uavhengig av bosted, økonomi, sosial status, alder, kjønn,
etnisk tilhørighet, mv.
Etter den gjeldende bestemmelsen i § 2-1 tredje ledd
kan fylkeskommunen velge om den vil yte spesialisthelsetjeneste selv eller
inngå avtale med andre tjenesteytere. Det foreslås at dette
prinsippet fortsatt skal gjelde når staten overtar ansvaret for spesialisthelsetjenesten.
Som det fremgår i kapittel 3, er statlig organisering av all offentlig
sykehusvirksomhet en vesentlig del av begrunnelsen for reformen. Det foreslås
derfor at staten overtar ansvaret for driften av virksomhetene, og at staten
oppretter regionvise helseforetak som får ansvaret for at personer
med fast bopel eller oppholdssted i helseregionen tilbys spesialisthelsetjeneste.
I utkastet til endret spesialisthelsetjenestelov foreslås det også
at helseforetakenes rolle, ansvar og oppgaver i systemet klargjøres
ved at det i § 2-1 markeres at helsefortakene skal "sørge for"
at befolkningen tilbys de aktuelle helsetjenestene.
For å kunne produsere de aktuelle helsetjenestene,
forvalter fylkeskommunene et omfattende produksjonsapparat som består
av ulike typer helsefaglige virksomheter. Hvor store og komplekse de enkelte
virksomhetene er, avhengige av hvorledes fylkeskommunene har organisert
sine helsetjenester. Dette varierer fra fylkeskommune til fylkeskommune
og innenfor de ulike fagområdene som spesialisthelsetjenesten består
av.
Innenfor somatisk helsevern forvalter fylkeskommunene
store produksjonsanlegg. Særlig gjelder dette sykehus på ulike
nivåer, men også laboratorier, radiologiske institutter, poliklinikker,
ambulansevirksomhet og likeartet eller tilsvarende virksomhet. I tillegg
yter de tjenester gjennom avtaler med private utøvere. Innenfor
psykisk helsevern produserer/yter fylkeskommunen helsetjenestene i egne
sykehus og i egne avdelinger innenfor somatiske sykehus. I tillegg drives
virksomheten gjennom distriktspsykiatriske sentre, ulike klinikker og poliklinikker,
psykiatriske sykehjem og behandlingshjem. Når det gjelder spesialiserte
rehabiliterings- og habiliteringstjenester, produserer/yter fylkeskommunene
helsetjenestene både i sykehus, i egne institusjoner, ved egne poliklinikker
og eventuelt gjennom avtaler med private utøvere. Produksjonen innenfor
mange av virksomhetene omfatter ikke bare pasientrelatert virksomhet, men
også undervisning og forskning. Hovedinnsatsfaktorene i disse virksomhetene
er personell og kapital som er bundet opp i bygninger og kostnadskrevende
utstyr.
6.3 Eierskapsovertagelse
Når staten overtar det sektoransvaret som ligger på
fylkeskommunalt nivå, vil staten få behov for et tilsvarende
produksjonsapparat som fylkeskommunene har i dag. På den annen side
vil fylkeskommunene som fritas for det tilsvarende sektoransvaret, ikke
lenger ha behov for å produsere de aktuelle helsetjenestene på
egne vegne. Fylkeskommunene vil derfor ikke ha mulighet for effektiv bruk
av dette produksjonsapparatet selv.
Prinsippet om mest mulig klare og entydige ansvarsforhold
og funksjonsfordeling i offentlig forvaltning og mest mulig rasjonell bruk
av offentlige ressurser også i forbindelse med den foreslåtte
ansvarsovergangen, tilsier at staten overtar ansvaret for produksjonsapparat
fullt ut. Det vil si at staten overtar eiers rettigheter og plikter til
produksjonsapparatet. Departementet foreslår derfor å lovfeste
en løsning der staten overtar samlet de rettigheter og plikter som
er knyttet til de virksomhetene som er nevnt over, samtidig som staten
bærer sektoransvaret for spesialisthelsetjenesten innenfor det samme
området. Det vil si at loven forutsetter at det skal skje en overdragelse
av produksjonsapparatet fra fylkeskommunalt nivå til statlig nivå.
6.4 Fra hvem skal staten overta eierskapet?
Det offentlige ansvarsprinsippet er ikke til hinder for at
også private yter helsetjenester, f. eks. eier og driver sykehus,
poliklinikker, laboratorier, røntgeninstitutter, rehabiliteringsinstitusjoner,
ambulansetjeneste m.v. Statlig overtagelse av sektoransvaret og de offentlige
virksomhetene som driver tjenesteproduksjonen, vil ikke endre dette. Det
er ikke en forutsetning at det statlige ansvaret skal oppfylles ved at
staten produserer alle tjenester selv. Ansvaret kan også oppfylles
gjennom å kjøpe tjenestene av andre. Det er viktig å
nytte den ressursen som ligger i private organisasjoners sosiale og helsefremmende
virksomhet. Dessuten er det ikke ønskelig at det offentlige har
monopol på produksjon av helsetjenester fordi konkurranse fra privat
sektor kan fremme effektivitet og ressursutnyttelse. På denne bakgrunn
foreslås det ikke at staten skal overta privat helsevirksomhet. Det
vil si at det bare er offentlig virksomhet, offentlig eierskap og offentlige
rettigheter og plikter staten skal overta, ikke private. Staten skal f.
eks. ikke overta privat eiendomsrett til sykehusanlegg eller andre institusjoner.
På en del områder sørger fylkeskommunene
for spesialisthelsetjenester ved å kjøpe tjenester fra private
produsenter. Dersom staten skal kunne sørge for at befolkningen
får like godt tjenestetilbud etter at staten har overtatt sektoransvaret,
må staten også tre inn i de avtalene som fylkeskommunene har
med private produsenter. Statens rett og plikt til å tre inn i fylkeskommunenes
rettslige posisjoner må derfor også omfatte kontraktbaserte
rettigheter og plikter.
6.5 Eierformens betydning for overtagelsen
Så langt departementet er kjent med, er så godt
som alle de aktuelle fylkeskommunale virksomhetene forvaltningsorganer,
eventuelt fylkeskommunale foretak, og således en del av fylkeskommunen
som rettssubjekt. Det er derfor aktuelt å overta retten til fylkeskommunale
eiendommer og formuesposisjoner.
Dersom flere fylkeskommuner på tidspunktet for ikrafttredelse
av den foreslåtte endringsloven driver virksomheter i fellesskap,
de har for eksempel etablert interkommunalt sykehusselskap, foreslås
det at staten overtar slike virksomheter på linje med eneeide fylkeskommunale
virksomheter. Dette er en eierform som forutsetter fullt ut offentlig eierskap.
Staten kan derfor gjennom å overta eierandelene fra samtlige fylkeskommuner,
til sammen blir eier av den samlede virksomheten. I forslaget til lov om
helseforetak, foreslås en bestemmelse om eventuell omdanning av slik
selskapsvirksomhet etter det selskapsrettslige kontinuitetsprinsippet.
Dersom fylkeskommunal virksomhet drives av en eller flere
fylkeskommuner i anlegg eiet av andre offentlige eller private eiere, overtar
staten virksomheten fra fylkeskommunen/ene og trer dessuten inn i fylkeskommunens/enes
rettigheter og plikter når det gjelder å leie eller på
annen måte disponere anlegget.
Dersom virksomhet innen spesialisthelsetjenesten er organisert
som aksjeselskap som er fullt ut eid av det offentlige (en eller flere
kommuner og fylkeskommuner), foreslås det at staten trer inn i alle
eierrettighetene. Når staten blir eier av alle aksjene, kan selskapet
omdannes til helseforetak etter kontinuitetsprinsippet.
Det er mulig å organisere virksomhet som driver
spesialisthelsetjeneste ved at virksomhet skilles ut og etableres som en
stiftelse som driver virksomheten. Dersom en slik stiftelse er dannet ved
utskillelse av offentlig eid kapital med det formål å drive
spesialisthelsetjeneste, vurderer departementet å foreslå at
slike stiftelser skal kunne omdannes til statlig eid virksomhet og organiseres
som helseforetak. Et slikt forslag vil ikke omfatte stiftelser av privat
karakter som er dannet gjennom utskillelse av privat eid formue.
Departementet forutsetter at offentlig virksomhet som
driver spesialisthelsetjeneste, ikke blir avhendet, omdannet eller håndtert
på annen måte i overgangsfasen slik at det vanskeliggjør
statens overtagelse av virksomheten. Dersom denne forutsetningen ikke holder,
og det dreier seg om virksomhet som staten er avhengig av å disponere
for å kunne oppfylle sitt ansvar for å sørge for spesialisthelsetjeneste
til hele befolkningen, vil departementet vurdere tiltak for å sikre
innbyggernes og statens interesser.
6.6 Hvilke virksomheter staten overtar
Utgangspunktet for vurderingen av hvilke offentlige virksomheter
staten skal overta fra kommunalt/fylkeskommunalt nivå, er omfanget
av det sektoransvaret staten skal bære.
Målsettingen må være at staten i og
med sitt ansvar skal kunne sørge for like gode og omfattende spesialisthelsetjenester
som fylkeskommunene gjorde på forhånd. Derfor må den
nye statlige sektoren gjennom overtagelsen være i stand til å
ivareta sektoransvaret ("sørge for ansvaret") i samme omfang og
kvalitet som den fylkeskommunale nivået ville vært, gitt uendrede
ansvarsforhold. Det avgjørende er at pasientene skal få det
samme tjenestetilbudet uansett hvilket offentlig nivå som har ansvaret
og besitter eierskapet. Den beste måten å sikre opprettholdelse
av tjenestenivået på, er at den statlige spesialisthelsetjenesten
får tilgang til samme produksjonsapparat som fylkeskommunene har.
Det må også legges vekt på at statlig overtagelse skal
skje med minst mulig forbruk av offentlige ressurser. Det vil si at det
ikke er grunn til å bruke offentlige ressurser for at staten skal
bygge opp et nytt produksjonsapparat, mens fylkeskommunene skal realisere
sitt.
Det er i utgangspunktet og i hovedtrekk rimelig klart
hvilke virksomheter som yter spesialisthelsetjeneste på de oppgaveområder
som staten skal overta ansvaret for. De virksomheter som staten skal overta,
er region-, sentral- og lokalsykehus med tilhørende poliklinikker,
spesialiserte rehabiliterings- og habiliteringsinstitusjoner, psykiatriske
sykehus, distriktspsykiatriske sentre (herunder døgninstitusjoner,
dagavdelinger og poliklinikker), barn- og ungdomspsykiatrisk virksomhet
(herunder klinikker, behandlingshjem og poliklinikker), spesialsykehjem
innen psykiatri og rehabilitering, laboratorier, røntgeninstitutter,
ambulansetjeneste og offentlig eide sykehusapotek.
6.7 Hva tilhører virksomhetene som staten skal overta
På virksomhetsnivå er utgangspunktet at staten
får rett og plikt til å overta virksomheten med de rettigheter
og plikter som er knyttet til virksomheten. Hvilke konkrete formuesposisjoner
som er knyttet til virksomheten og hvilket omfang og kvalitet kapitalgjenstandene
har, vil variere fra fylkeskommunen til fylkeskommunen. Men utgangspunktet
må uansett være at staten skal overta virksomhetene slik de
"står og går" med alle de formuesposisjonene som er knyttet
til virksomheten.
De fleste virksomhetene innenfor spesialisthelsetjenesten
har en kjernevirksomhet som skjematisk kan deles i tre tjenesteytende områder:
 |
kliniske funksjoner |
 |
medisinske og andre helsefaglige servicefunksjoner |
 |
ikke medisinske servicefunksjoner |
På sykehus omfatter funksjonene under første
strekpunkt de kliniske funksjonene på alle nivåer. Funksjonene
under andre strekpunkt omfatter laboratorier, røntgeninstitutter,
ambulansetjeneste, pasienthotell, sykehotell, offentlig eide sykehusapotek,
m.v. Funksjonene under tredje strekpunkt omfatter kjøkken, vaskeri,
mv. Alle funksjonene som det er naturlig å kategoriseres under disse
strekpunktene, må anses som lagt til virksomheten uansett hvorledes
de er organisert og plassert rent fysisk, selv om de er plassert i egne
bygg eller utenfor selve sykehusområdet.
Som formuesgjenstander innenfor disse virksomhetene, kan
som eksempler nevnes bygninger og andre lokaler, bygningsteknisk utstyr,
verktøy og maskiner, utstyr til administrasjon, som kontormøbler,
kontorutstyr, maskiner, IT, rekvisita og lignende, møbler og utstyr
til bruk i omsorg, medisinsk undersøkelses- og behandlingsutstyr,
medisinsk og annet varelager, biler og andre maskiner til utendørs
bruk, ambulanser med garasjer, ambulansebåter, utstyr til forskning,
undervisning og opplæring, medisinske samlinger/museer osv.
Når en formuesgjenstand er knyttet til virksomheten,
er det naturlig å gå ut fra at fylkeskommunen har funnet det
nødvendig og hensiktsmessig å knytte den til virksomheten
av hensyn til tjenesten. Disse investeringene er offentlig finansiert og
foretatt med det formål å yte helsetjenester til befolkningen.
Eventuelt kan private personer eller organisasjoner ha stilt midler til
rådighet til helseformål, for eksempel sykehusformål.
Uansett er beslutningen om anskaffelse tatt på grunnlag av en vurdering
av befolkningens behov for og ønsker om helsetjenester. Når
de demokratiske myndighetene i fylkeskommunen enten konkret har vurdert
at visse formuesgjenstander bør knyttes til en virksomhet innenfor
spesialisthelsetjenesten, eller har unnlatt å knytte dem til annen
virksomhet, ville det ikke være riktig å overprøve denne
vurderingen i forbindelse med endring i eierskapet innenfor offentlig sektor.
Behovene til de som mottar helsetjenestene endrer seg ikke fordi om eierskapet
går over til staten. Det er derfor ikke grunn til å foreta
en ny eller annerledes vurdering av hvilke formuesgjenstander som bør
knyttes til de enkelte virksomhetene, selv om det foretas et eierskifte
fra et offentlig nivå til et annet.
Det vil kunne anføres at en del formuesgjenstander
som er knyttet til virksomhetene, har en alternativ økonomiske interesse
for fylkeskommunen, at fylkeskommunen bør ha mulighet til å
utnytte disse verdiene og at det ikke er rimelig at staten skal overta
dem med mindre de er av vesentlig betydning for driften av virksomheten.
Som eksempel kan særlig nevnes boliger for ansatte i de aktuelle
virksomhetene og barnehager og fritidssteder anskaffet for de ansatte.
Dette er formuesgjenstander som fylkeskommunen har investert i av personalpolitiske
årsaker. De er viktige virkemidler i arbeidet med å rekruttere
personell og beholde det i fremtiden. Dersom fylkeskommunen har sett det
som nødvendig å investere i slike personalpolitiske tiltak
for å sikre virksomheten tilstrekkelig gode innsatsfaktorer, vil
disse tiltakene etter all sannsynlighet være like nødvendige
for virksomheten - og for innbyggerne som har behov for helsetjenestene
- selv om virksomheten skifter eier. Hensynet til de innbyggerne staten
skal sørge for helsetjenester til, tilsier derfor at staten overtar
også slike formuesgjenstander.
For en del av de aktiva som er knyttet til virksomhetene,
vil det kunne anføres at tilknytningen har skjedd mer eller mindre
tilfeldig, ikke ut fra virksomhetsmessige vurderinger, men på grunn
av den måten den enkelte fylkeskommunen har valgt å organisere
sin totale virksomhet på. I slike tilfeller kan det være historiske
årsaker for tilknytningen. Som eksempel kan nevnes at store tomtearealer
i form av, park, landbruksareal eller skog kan være knyttet til enkelte
sykehus. Dersom størrelsen på arealet langt overstiger fremtidig
behov knyttet til de aktuelle tjenestene, herunder for eksempel utbyggingsbehov
eller rekreasjonsbehov – inklusive behov for stillhet eller naturskjønne
omgivelser – som pasientene kan tenkes å ha, ser departementet ikke
bort fra at det kan være rimelig at slike aktiva, etter en skjønnsmessig
vurdering, ikke overtas av staten. Dersom det i helt spesielle tilfeller
vil virke åpenbart urimelig at staten overtar særskilte aktiva
knyttet til virksomhetene, bør loven åpne for at disse verdiene
holdes utenfor ved overføringen til staten, forutsatt at det er
rimelig at fylkeskommunen beholder dem.
Det vil kunne vise seg at det i konkrete tilfeller er
vanskelig å avgjøre om formuesgjenstander som disponeres av
fylkeskommunen, er knyttet til en virksomhet innen spesialisthelsetjenesten,
eller om de er knyttet til annen virksomhet. Kriterier som må legges
til grunn for vurderingen av om dette er en formuesverdi som staten har
rett og plikt til å overta, må være:
 |
om dette er en formuesgjenstand som vil få betydning
for statens mulighet til å yte spesialisthelsetjeneste i samvar med
det ansvar som pålegges i helselovgivningen, |
 |
om dette er en formuesgjenstand som vil få betydning
for statens mulighet til å yte spesialisthelsetjeneste av samme omfang
og kvalitet som fylkeskommunen har hatt målsetting om, |
 |
om den benyttes av fylkeskommunen i forbindelse med driften
av en virksomhet innenfor spesialisthelsetjenesten, |
 |
om fylkeskommunen har anskaffet den til et formål som
ligger innenfor en slik virksomhets målsetting, |
 |
om den er overlatt det offentlige med det formål å
fremme helseformål, |
Det kan også tenkes at eiendeler som er knyttet til
utøvelse av spesialisthelsetjeneste blir verdiløse for fylkeskommunen
når ansvaret for tjenesten faller bort. Det foreslås derfor
at staten ikke bare skal ha rett, men også plikt, til å overta
fylkeskommunale rettigheter og plikter knyttet til virksomheten.
Etter at staten har overtatt ansvaret for den vesentlige
del av spesialisthelsetjenesten, vil fylkeskommunen fremdeles ha ansvaret
for andre viktige offentlige tjenester. Den statlige overtagelsen av sektoransvaret
for spesialisthelsetjenesten bør derfor etter departementets vurdering,
ikke føre til at fylkeskommunene blir dårligere i stand til
å yte disse tjenestene enn de var på forhånd. Ved vurderingen
av om en formuesgjenstand omfattes av bestemmelsen om statens rett og plikt
til overtagelse, må det også legges vekt på hensynet
til at fylkeskommunens evne til å ivareta ansvar for andre lovpålagte
oppgaver ikke skal svekkes som følge av statens overtagelse av sektoransvaret
for spesialisthelsetjenesten.
6.8 Andre formuesrettslige posisjoner enn eiendomsrett – avtalerettslige
posisjoner
Foran er omtalt kommunale/fylkeskommunale kapitalgjenstander
som det foreslås at staten skal få rett og plikt til å
overta. Det er omtalt realkapital og eierandeler i offentlig helserelatert
virksomhet.
I tilknytning til virksomhetene vil fylkeskommunene i
varierende omfang ha inngått avtaler som staten må ha rett
og plikt til å tre inn i. Dersom fylkeskommunens disponering av formuesgjenstander
ikke er basert på eiendomsrett, men på bruksrett, for eksempel
leie, lån, m.v,, vil staten etter forslaget få rett og plikt
til å overta også en slik bruksrett. Det foreslås at
staten skal få rett, både overfor fylkeskommunen og overfor
tredjemann, til å tre inn i fylkeskommunens posisjon i rettsforholdet.
Tilfellet kan være at en privat person eller organisasjon, en kommune,
eller en annen fylkeskommune eier tomt, bygninger eller annen eiendom som
benyttes av en offentlig virksomhet innen spesialisthelsetjenesten.
Dersom fylkeskommunen har inngått avtale om at tredjemann
skal levere/yte spesialisthelsetjeneste, vil staten få rett og plikt
til å tre inn i en slik avtale. Tjenesteyter kan være et private
sykehus eller helseinstitusjon, en organisasjon eller en avtalespesialist.
Det kan også dreie seg om kontrakter som gir fylkeskommunen
økonomiske og forretningsmessige krav, som kontrakter om nybygg,
ombygging, vedlikehold og andre typer håndverkeravtaler, salg, kjøp,
konsulentoppdrag og andre tjenesteytelser av ulike slag. Videre kan det
dreie seg om forpliktelser som fylkeskommunen har påtatt seg å
oppfylle i fremtiden overfor offentlige eller private avtaleparter.
En del av disse avtalerettslige forpliktelsene vil fylkeskommunen
ikke bli i stand til å oppfylle fordi staten overtar virksomheten
de er knyttet til. Derfor foreslås det at staten får en plikt
til å tre inn. Der staten som debitor ønsker å frigjøre
seg fra et langsiktig forhold ved å dekke fylkeskommunens forpliktelser,
vil det bli et spørsmål om kreditor ønsker å
akseptere slikt innfrielse og om han er forpliktet til det etter avtalen.
Departementet forutsetter at fylkeskommunen frem mot en
eventuell overtagelsen kun inngår avtaler som det også hadde
vært aktuelt å inngå så lenge fylkeskommunen er
eier av virksomhetene. Det vil si at det ikke blir inngått avtaler
som binder staten på en uheldig måte etter overtagelsen. Dersom
denne forutsetningen ikke holder, vil departementet vurdere tiltak for
å beskytte sine interesser overfor fylkeskommunen.
6.9 Økonomisk oppgjør
Det økonomiske oppgjøret mellom staten og fylkeskommunene
vil ha to elementer, utgifter til drift og overføring av anlegg.
Fylkeskommunenes utgifter til drift reduseres vesentlig som følge
av at ansvaret for helsetjenester faller bort og at disse utgiftene overtas
av helseforetakene. Fylkeskommunenes inntekter vil derfor bli redusert
tilsvarende de reduserte utgiftene. Dette vil dels skje ved at direkte
øremerkede tilskudd til helsetjenester faller bort. Men samtidig
må de frie inntektene reduseres. De frie inntektene består
av skatteinntekter og rammetilskudd gjennom inntektssystemet.
I kommuneøkonomiproposisjonen i mai 2001 vil Kommunal-
og regionaldepartementet redegjøre nærmere for opplegget,
etter at Kommunal- og regionaldepartementet og Sosial- og helsedepartementet
har kartlagt tallgrunnlaget for overføringen i nært samarbeid
med Kommunens Sentralforbund og fylkeskommunene.
I kommuneøkonomiproposisjonen vil det også
bli foreslått nødvendige endringer i inntektssystemet, herunder
de kriterier som skal gjelde for fordeling av midler fylkeskommune imellom.
F. eks. er det naturlig at vekten på eldre 75 år og over reduseres
fordi denne vekten er knyttet til ansvaret for helsetjenester og ikke til
de gjenstående oppgavene i fylkeskommunene.
Det må dessuten foretas et økonomisk oppgjør
som følge av at staten/foretakene overtar eiendeler av fylkeskommunene.
Denne delen av oppgjøret reiser vanskelige avveiningsspørsmål,
både prinsipielt og praktisk. Nedenfor vil det bli gjort rede for
noen hovedlinjer i dette arbeidet. Regjeringen vil imidlertid komme tilbake
til dette så vel i den odelstingsproposisjonen som skal fremmes,
som i kommuneøkonomiproposisjonen og St.prp. nr. 1.
6.9.1 Spørsmålet om staten bør betale erstatning for
overføringen av formuesposisjoner - generelt
Når staten overtar aktiva som er knyttet til virksomheter
som yter spesialisthelsetjeneste, som for eksempel sykehus, oppstår
det spørsmål om staten skal yte vederlag. Det kan være
vanskelig å foreta en verdifastsettelse av virksomhetene. Det er
imidlertid knyttet store økonomiske verdier til de fleste av dem
dersom man ser på den alternative verdien som de enkelte formuesgjenstander
isolert sett vil ha.
For fylkeskommunene har verdien av de kapitalgjenstandene
som er knyttet til virksomhetene bestått i at de gjør det
mulig å oppfylle det lovpålagte ansvaret for å sørge
for befolkningens behov for spesialisthelsetjenester. Virksomhetene har
i utgangspunktet ingen egentlig bedriftsøkonomisk verdi. Målsettingen
med offentlig spesialisthelsetjeneste er ikke økonomisk inntjening
og overskudd, men helse og velferd. Når virksomhetene overføres
til staten, vil fylkeskommunen ikke miste et produksjonsapparat som gir
muligheter for driftsoverskudd og økonomisk fortjeneste. Så
lenge fylkeskommunene har et lovpålagt ansvar for å sørge
for befolkningens behov for disse tjenestene, kan de heller ikke realisere
den verdien som ligger i virksomhetenes realkapital for å bruke den
realiserte verdien til et annet formål. Så lenge fylkeskommunen
ikke kan velge bort oppgaven, vil den verdien som måtte ligge i virksomhetene
være bundet opp til offentlig ytelse av spesialisthelsetjeneste.
Statens overtagelse medfører derfor ikke noe fremtidig bedriftsøkonomisk
tap som det kunne vært rimelig at fylkeskommunen fikk erstatning
for.
Når staten overtar ansvaret for å sørge
for befolkningens behov for spesialisthelsetjenester, vil staten også
overta de kostnadene som er knyttet til tjenesteproduksjonen, både
på drifts- og kapitalsiden. Det vil si at statens overtagelse vil
medføre at fylkeskommunen fritas for omfattende årlige kostnader.
I og med at fylkeskommunene fritas for de kostnadene som
er forbundet med å ha ansvaret for spesialisthelsetjenestene, uten
at de vil lide et fremtidig bedriftsøkonomisk inntektstap, vil overføringen
av virksomhetene sammen med statens helhetlige sektoransvar ikke medføre
et økonomisk tap for fylkeskommunene eller en økonomisk gevinst
for staten. Det er således i utgangspunktet ikke rimelig at statlig
overtagelse skal medføre et økonomisk oppgjør som
fører til at fylkeskommunenes formuesposisjoner øker i verdi.
Det er dessuten ingen grunn til at den måten de offentlige tjenestene
er organisert på, om de ytes av det ene eller andre forvaltningsnivået,
skal få betydning for fordelingen av de offentlige formuesposisjonene
innen offentlig sektor. I alle fall er det ikke rimelig at det skal få
formuesrettslige konsekvenser om ansvaret for å yte offentlige tjenester
flyttes mellom forvaltningsnivåene.
Når staten overtar ansvaret for å sørge
for spesialisthelsetjenester til befolkningen i det enkelte fylket, vil
overtagelsen i prinsippet ikke få betydning for befolkningens behovstilfredsstillelse,
verken når det gjelder helsetjenester eller andre tjenester. Befolkningens
tjeneste- og velferdsbehov tilsier ikke et økonomisk oppgjør
som gjenoppretter fylkeskommunens formuesposisjon.
Dersom fylkeskommunen skulle få erstatning for den
alternative økonomiske verdien av virksomhetene, ville det kunne
dreie seg om enorme beløp. Det ville ikke være samfunnsmessig
fornuftig at fylkeskommunene kunne foreta omfattende investering i andre
fylkeskommunale sektorer som en tilfeldig konsekvens av en helsereform.
Såvidt omfattende investeringer bør skje som en konsekvens
av en nasjonalt besluttet politikk, ved at Stortinget gjennom årlig
budsjett og nasjonale sektorpolitiske rammer beslutter og legger til rette
for investeringene. Ellers ville et slikt erstatningsoppgjør gi
en tilfeldig omfordeling mellom fylkeskommunene som ikke er politisk begrunnet.
På denne bakgrunn tilsier en samlet samfunnsøkonomisk vurdering
at fylkeskommunene ikke får oppgjør for anleggenes alternative
verdi.
Uansett om virksomhetene eies av fylkeskommunen eller
av staten, skal de tilfredsstille helsemessige behov hos de samme innbyggerne,
uansett om det er på lokalt, regionalt eller nasjonalt nivå.
Om eierskapet overføres til staten, vil ikke overføringen
i seg selv endre befolkningens muligheter til å få nødvendige
helsetjenester. Hensynet til innbyggerne i den enkelte fylkeskommune tilsier
dermed ikke at fylkeskommunen får erstatning for de alternative verdiene.
Hvis man ser nærmere på hvorledes anleggene
er blitt finansiert, vil dette stort sett ha skjedd gjennom skatteinntekter;
gjennom tidligere overføringer fra kommunene i fylket, gjennom overføringer
fra staten og eventuelt gjennom private finansieringskilder. Investeringene
har skjedd gjennom offentlige overføringer eller privat finansiering
øremerket for helseformål. Også etter overføring
av eierskapet, vil investeringnene komme de samme formål og de samme
innbyggerne til gode. Det vil derfor ikke være urimelig overfor innbyggerne
i den enkelte fylkeskommune om fylkeskommunen ikke får erstatning
for den alternative formuesverdien av virksomhetene. I og med at investeringene
i virksomhetenes anlegg er foretatt med den forutsetning at de skal brukes
til helseformål innenfor offentlig sektor, og finansieringen har
skjedd med bruk av offentlige skattemidler, vil det ikke være rimelig,
eller samfunnsmessig sett rasjonelt, om overføringen av oppgavene
til et annet forvaltningsnivå skulle utløse et krav på
erstatning for en alternativ verdi av virksomhetene.
På bakgrunn av denne vurderingen foreslår
departementet at statens overtakelse av formuesposisjoner fra fylkeskommunene
skjer uten erstatning for de alternative verdiene som måtte ligge
i disse formuesposisjonene.
6.9.2 Spørsmål angående gjeldsansvar knyttet til virksomhetene
Departementet foreslår ovenfor at statlig overtagelse
av virksomhetene ikke skal medføre en økonomisk gevinst på
kommunenes/fylkeskommunenes hånd. På den annen side bør
heller ikke det forhold at sektoransvaret plasseres på et annet forvaltningsnivå,
føre til at fylkeskommunenes økonomiske situasjon blir forverret.
Det overordnede prinsippet for det økonomiske oppgjøret må
være at fylkeskommunen etter overføringen av virksomhetene
knyttet til spesialisthelsetjenesten fremdeles skal ha tilstrekkelig økonomisk
evne til å løse de øvrige oppgavene de er pålagt.
Dersom statens overtagelse av virksomhetenes formuesposisjoner
skulle skje uten at staten overtar det tilknyttete økonomiske ansvaret,
ville fylkeskommunene få en svekket økonomi som følge
av reformen. Det bør derfor foretas et økonomisk oppgjør
som medfører at staten overtar de økonomiske forpliktelsene
som er knyttet til virksomhetene, herunder gjeldsforpliktelsene.
Som nevnt tidligere vil det variere fra fylkeskommune
til fylkeskommune hvor store investeringer som er foretatt i virksomheter
innenfor spesialisthelsetjenesten. Det vil blant annet være avhengig
av i hvilken grad spesialisthelsetjenesten er prioritert i forhold til
andre fylkeskommunale tjenester. De økonomiske disposisjonene som
fylkeskommunene har gjort for å styrke spesialisthelsetjenesten,
vil være av forskjellig karakter. I den grad fylkeskommunene har
påtatt seg gjeldsansvar for å kunne investere i disse virksomhetene,
vil de ha bundet opp inntekter i de kommende år til avdrag og renter
på lån til fordel for spesialisthelsetjenesten. I slike tilfeller
vil låneformålet være virksomhet innenfor spesialisthelsetjenesten,
men låneforholdet kan praktisk være innrettet slik at lån
til denne virksomheten inngår i et større hovedlån eller
samlelån.
Hvorvidt konkrete gjeldsforpliktelser er knyttet til virksomhet
innenfor spesialisthelsetjenesten, kan vise seg vanskelig å avgjøre.
Det foreslås allikevel å lovfeste at staten overtar ansvaret
for gjeld knyttet til virksomhetene samtidig som staten overtar sektoransvaret.
Ved vurderingen av hvilke gjeldsforpliktelser staten skal overta eller
innløse eller eventuelt kompensere, må det også tas
i betraktning at staten har et ansvar for at den enkelte fylkeskommune,
får en økonomi som er i så god balanse, både med
hensyn til kapital og likviditet, at fylkeskommunen kan ivareta sine oppgaver
på en tilstrekkelig god måte.
I stedet for å ta opp lån, kan enkelte fylkeskommuner
ha omdisponert egenkapital til fordel for virksomheter innen spesialisthelsetjenesten,
for f. eks. å bygge ut institusjoner eller for å anskaffe særlig
kostnadskrevende utstyr. De fylkeskommunene som på ulike måter
i vesentlig høyere grad enn gjennomsnittet av fylkeskommuner har
prioritert spesialisthelsetjenesten fremfor andre sektorer, vil kunne komme
dårlig ut dersom det økonomiske oppgjøret begrenses
til at staten overtar gjelden, uten at det tas høyde for foretatte
omdisponeringer av egenkapital. Det må herunder også tas hensyn
til at Oslo har både fylkeskommunale og kommunale oppgaver.
For å nå målsettingen om at fylkeskommunene
ikke skal bli dårligere stilt når det gjelder å løse
sine øvrige oppgaver, mener departementet at det i forbindelse med
vurderingen av hvilket gjeldsansvar staten skal overta, også må
foretas en helhetlig vurdering av den enkelte fylkeskommunes totale økonomiske
situasjon. Herunder må det foretas en vurdering av om det er behov
for å gi hel eller delvis kompensasjon for særlige og ekstraordinært
omfattende investeringer i spesialisthelsetjenesten. Departementet vil
i forslaget til prosedyre også komme tilbake til håndteringen
av dette spørsmålet.
Departementet vurderer om det bør etableres en
rådgivningsgruppe med medvirkning fra partene og med medvirkning
fra faglig ekspertise, blant annet fra forskningsmiljøer, som på
overordnet plan kan gi sine råd og vurderinger i tilknytning til
prosessene som skal gjennomføres. Departementet vil komme tilbake
til dette spørsmålet i Kommuneøkonomiproposisjonen.
6.10 Det rettslige grunnlaget for statens overtagelse av virksomhetene
6.10.1 Behovet for lovhjemmel for overtagelsen
Det er et generelt forvaltningsrettslig prinsipp i norsk
rett at staten ikke kan gripe inn i fylkeskommunens rettsforhold uten lovhjemmel.
Dette følger av fylkeskommunens posisjon som et eget rettssubjekt
i forhold til staten. Staten kan derfor ikke uten videre, eller som konsekvens
av å ha overtatt sektoransvaret, kreve å få overta de
fylkeskommunale formuesrettslige posisjoner knyttet til sykehusdrift. Statens
rett og plikt til overtagelse må besluttes i lovs form.
Norge har også påtatt seg en særskilt
folkerettslig forpliktelse til bare å gjøre inngrep i det
lokale selvstyre når dette er hjemlet i lov, jf europarådskonvensjonen
av 15. oktober 1985 om lokalt selvstyre, ratifisert av Norge 26. mai 1989.
Etter konvensjonen har Norge forpliktet seg til lovgivningsmessig
å anerkjenne prinsippet om lokalt selvstyre. I konvensjonen betegnes
lokalt selvstyre som:
"lokale myndigheters rett og evne til så langt loven
tillater, på eget ansvar og i lokalbefolkningens interesse å
regulere og administrere en betydelig del av de offentlige anliggender".
Videre skal:
"Den kompetanse som tilligger lokale myndigheter ... normalt
være ubeskåret og udelt. Den skal ikke kunne svekkes eller
begrenses av en annen sentral eller regional myndighet med mindre det er
fastsatt ved lov".
I relasjon avgrensning av konvensjonens virkeområde,
har Norge lagt til grunn at konvensjonens uttrykk "lokale myndigheter"
også omfatter fylkeskommunene,
jf. St.prp. nr. 19 for 1988-89 side 10.
Skal staten kunne overta sektoransvaret for spesialisthelsetjenesten,
må staten også overta de virksomhetene som produsere tjenestene.
Det er forutsatt i spesialisthelsetjenesteloven at fylkeskommunene eier
virksomhetene. Det er også derfor nødvendig at overføringen
fastsettes i lov.
Det er derfor foreslått at det lovfestes at staten
får rett og plikt til å overta virksomhetene og at overføringen
skjer automatisk som en direkte følge av at sektoransvaret i loven
legges på staten.
Det er staten som sådan som overtar rett og plikt
til virksomheten, men det foreslås også lovfestet at Kongen
i statsråd kan beslutte at virksomhetene organiseres som egne rettssubjekter,
det vil si som fullt ut statlig eide helseforetak.
6.10.2 Spørsmålet om fylkeskommunen har et rettslig krav på
erstatning for virksomhetsoverføringen
Foran har departementet foretatt en vurdering av om det ut
fra samfunnsmessige og økonomiske hensyn er ønskelig og rimelig
at fylkeskommunen får erstattet den alternative formuesverdien av
de virksomhetene som overføres til staten. Konklusjonen er at overføringen
bør skje uten at staten gir erstatning for de alternative formuesverdiene
som ligger i virksomhetene, men at det bør gjennomføres et
oppgjør der staten overtar den del av fylkeskommunens gjeldsansvar
som er knyttet til virksomhetene. I dette punktet vurderes det om det er
adgang til å velge denne løsningen, eller om fylkeskommunene
har krav på full erstatning for de alternative formuesverdiene.
Grunnloven gir beskyttelse mot at staten overtar formuesposisjoner
uten at eier får erstatning. Grunnloven § 105 bestemmer at staten
skal gi full erstatning dersom noen må avgi sin eiendom. Bestemmelsene
lyder:
"Fordrer Statens Tarv, at Nogen maa afgive sin rørlige
eller urørlige Eiendom til offentlig Brug, saa bør han have
fuld Erstatning af Statskassen."
Bestemmelsen innebærer som utgangspunkt at ethvert
rettssubjekt – fysisk eller juridisk – som blir fratatt sin eiendom, har
krav på full erstatning for økonomiske tap som følge
av avståelsen. Det er imidlertid både i praksis og i den juridiske
litteratur alminnelig antatt at bestemmelsen ikke kan anvendes fullt ut
på rettssubjekter som staten vurderer å opprette. Nedenfor
er det inntatt sitater fra juridisk litteratur. Deretter omtales tidligere
lovgivningspraksis.
T. H. Aschehoug, Norges nuværende Statsforfatning
bd. III, 1892, uttaler på side 291:
"Ikke engang Grl.s § 105 kommer dem [kommunene
- vårt innskudd] altid til Beskyttelse. Overtog Staten den hele Omsorg
for et Øiemed, som nu deelviis ligger under Communen, f.Ex. Fængsels-
eller Almueskolevæsenet, maatte det ved Lov kunne bestemmes at de
Eiendomme, Communen i saadant Øiemed havde anskaffet, uden Erstatning
skulde overgaa til Staten. Men mod aldeles vilkaarlige Eiendomsberøvelser
maa dog Communerne have et forsvar i den nævnte Grundlovsparagraf."
Videre vises det til Frede Castberg, Norges Statsforfatning
bd II (1964) kap II § 5 om Grunnlovens beskyttelse av juridiske personers
rettigheter, s 275:
"Ganske visst kan en lov neppe uten hinder av grunnlovens
§ 105 uten videre berøve en kommune en inntektsgivende eiendom
uten vederlag av noen art. Kommunen og derigjennom alle de personer som
er medlemmer av kommunen, ville på denne måten bli berøvet
eiendom uten erstatning. Og dette kan det ikke antas at grunnloven tillater,
her mer enn på andre områder. Men den omstendighet at kommunene
er rettssubjekter, som staten selv har skapt, og som skal tjene de samme
formål som staten selv skal virke for, kan ikke bli uten betydning
ved anvendelsen av grunnlovens § 105 på kommunens rettsforhold.
Det må være full anledning til ved lov å overflytte kommunale
oppgaver til staten, og samtidig la eiendom som kommunen har brukt til
å fremme nettopp disse formål, gå over til staten uten
erstatning til kommunen. Om kommunene f.eks. sørger for folkeopplysningen
og i dette øyemed har latt oppføre skolebygninger, beskytter
ikke grunnlovens § 105 mot at staten helt overtar denne oppgave og
i denne forbindelse tilegner seg skolebygningene uten erstatning. Om en
kommune har øket sin gjeld for å kunne skaffe skolebygning,
gir ikke dette kommunen noe krav etter grunnloven, gående ut på
at staten skal overta gjelden, når den tilegner seg eiendommen."
Videre vises det til Bernt, Overå, Hove, Kommunalrett
(1994) s 69:
"Kommunene og fylkeskommunene har ikke noe grunnlovsvern
for sin virksomhet, og det kan heller ikke anses å foreligge noen
konstitusjonell sedvanerett som beskytter disse organene mot inngrep fra
lovgivers side. Det innebærer at det vil være lovgivningen
som til enhver tid bestemmer både de prinsipielle og de praktiske
rammer for kommunenes og fylkeskommunenes virksomhet."
I forbindelse med stortingsbehandlingen av endring av
lov om kommunal inndeling av 21. desember 1956 nr. 3 vurderte kommunalkomiteen
spørsmålet om en kommune som taper eiendom som følge
av endring i kommuneinndelingen, bør få erstatning. I Innst.O.
XXI (1956) side 7, uttaler komiteen:
"Departementet er enig med Kommuneinndelingskomiteen
i at grunnlovens § 105 ikke er til hinder for at lovgivningsmakten
ved inndelingsendringer ordner oppgjøret mellom kommunene slik som
forholdene i det enkelte tilfelle gjør det rimelig. …… Kommunalkomiteen
slutter seg til departementet."
I forbindelse med utredningen av sykehjemsreformen som
overførte de somatiske sykehjemmene fra fylkeskommunene til kommunene
uttaler departementet i St.meld. nr. 68 (1984-85) side 142:
"Som regel er tidligere kommunalt eide sykehjem ved
eierskifte overført vederlagsfritt til fylkeskommunene i perioden
etter innføringen av sykehusloven i 1969. Av den grunn er det Regjeringens
syn at fylkeskommunale sykehjem bør overlates kommunene vederlagsfritt
i den grad tidligere inngåtte avtaler ikke tilsier konkret oppgjør
for institusjonen."
Ved endringslov av 11. juli 1986 nr. 55 ble ansvaret for
sykehjem overført fra fylkeskommunene til kommunene. I kommunehelsetjenesteloven
§ 7-5 ble det i denne forbindelsen inntatt en overgangsbestemmelse
som fastsatte:
"Eiendomsretten til fylkeskommunalt somatisk sykehjem
……. overdras vederlagsfritt til den kommune hvor institusjonen er oppført.
Kommunen overtar samtidig gjeldsforpliktelser som skriver seg fra oppføring
eller ombygging av eller utstyr til institusjonene."
I forarbeidene til sykehjemsreformen ble grunnlovsspørsmålet
ikke drøftet. På økonomisiden var det spørsmål
knyttet til finansiering av den fremtidige driften av sykehjemmene i kommunene
som sto i fokus, både i forbindelse med forberedelsene og gjennomføringen
av reformen. Det var også dette som skapte uenighet og var gjenstand
for forhandlinger mellom kommunene og fylkeskommunen. At overtagelsen skulle
skje vederlagsfritt, var i liten, om noen, grad gjenstand for debatt.
Den nærmere rekkevidden av anvendelsen av Grunnloven
§ 105 i forhold til fylkeskommunen kan være noe uklar. Etter
departementets syn vil imidlertid ikke en fylkeskommune som vederlagsfritt
gir fra seg formuesverdier til staten ha noe erstatningskrav etter Grunnloven
§ 105, dersom overtagelsen av formuesverdiene skjer som konsekvens
av at en offentlig oppgave ved lov pålegges et annet forvaltningsnivå
enn tidligere. Det vil si at det i lov kan vedtas at sektoransvaret for
spesialisthelsetjenesten overføres fra fylkeskommunene til staten
og at fylkeskommunens tilknyttede eiendommer og gjelde overføres
samtidig uten at dette etter Grunnloven § 105 utløser krav
på erstatning for eventuelt økonomisk tap som følge
av overføringen. En slik særlov vil naturlig nok kunne gå
foran andre regler på lov nivå om krav på erstatning
som følge av avståelse av eiendom.
I forbindelse med denne reformen skal virksomhetene og
de tilknyttede anleggene nyttes
til å løse de samme oppgavene som fylkeskommunene
til nå har hatt, bare i statlig regi. Dessuten dreier det seg om
typiske offentlige oppgaver som ikke blir utført med økonomisk
overskudd som formål. Finansieringen av den samlede virksomhet er
avhengig av omfattende og løpende overføringer fra staten.
Oppgaveløsningen har vært lagt til fylkeskommunene fordi en
slik organisering av den offentlige virksomheten til nå har vært
ansett hensiktsmessig.
Det vil etter departementets vurdering heller ikke ha
avgjørende betydning for grunnlovsspørsmålet om enkelte
av virksomhetene, skulle være organisert som egne rettssubjekter,
dersom disse er fullt ut eid av fylkeskommunen. Virksomhetens aktiva og
passiva må likevel, som ledd i det samlede opplegget, kunne overtas
av staten. Det har heller ikke avgjørende betydning om enkelte virksomheter
eies av flere fylkeskommuner sammen.
Det er dessuten uten betydning for grunnlovsvurderingen
om rettighetene og forpliktelsene i stedet for å overføres
til staten, overføres til et foretak som fullt ut er eid av et helseforetak,
og dermed indirekte av staten, iallfall så lenge foretaket har tilsvarende
formål som fylkeskommunens virksomhet hadde.
Staten kan derfor ved lov og uten hinder av Grunnloven
§ 105 overta fylkeskommunens aktiva knyttet til spesialisthelsetjenesten,
i alle fall dersom den samtidig overtar den andel av fylkeskommunens gjeld
som er tilknyttet virksomheten. Dette gjelder uten hensyn til om fylkeskommunen
kan påvise et økonomisk tap som følge av overtagelsen.
6.11 Gjennomføringen av det økonomiske oppgjøret
6.11.1 Tidspunkt for det økonomiske oppgjøret
I det opplegget som omtales i dette høringsnotatet,
er det forutsatt at statens overtagelse av sektoransvaret og virksomhetene
skal skje i og med at endringene i loven trer i kraft. Departementet arbeider
ut fra at ikrafttredelsesdato blir 1.1.2002.
Det er foreslått at det skal følge av loven
hvilke formuesposisjoner staten skal overta. Departementet regner allikevel
med at det i praksis vil oppstå tolkningsspørsmål og
grensedragningsspørsmål i forhold til hva staten konkret skal
overta, både på aktiva- og passivasiden. Nedenfor foreslås
det et praktisk opplegg for avklaring av slike spørsmål. Avklaring
av detaljene forutsetter en god del arbeid både fra statens og fylkeskommunenes
side og kan trekke noe ut i tid. Departementet mener imidlertid at den
endelige avklaring ikke vil være avgjørende for når
staten kan overta ansvaret for virksomhetene og dermed for når de
statlige helseforetakene kan stiftes. Det foreslås derfor at staten
skal overta eierskapet fra samme tidspunkt som staten overtar sektoransvaret
for de aktuelle delene av spesialisthelsetjenesten.
6.11.2 Nærmere omtale av det praktiske opplegget for det økonomiske
oppgjøret
Før overføringen av virksomhetene kan fullføres,
må det avklares konkret hvilke formuesrettslige posisjoner staten
skal overta. Det må derfor foretas en kartlegging av de eiendomsforhold
og avtaler fylkeskommunen er part i og som angår virksomhetene i
spesialisthelsetjenesten. Det gjelder leieavtaler, låneavtaler m.v.
som omtalt foran.
Kartleggingsarbeidet må foregå i et samarbeid
mellom departementet og fylkeskommunene. Hvem som skal representere henholdsvis
fylkeskommunen og departementet og hvilke fullmakter representantene skal
ha til å binde opp sine oppdragsgivere, må være opp til
fylkeskommunen og departementet selv å bestemme. Representantene
for departementet og for den enkelte fylkeskommune må i samarbeid
utarbeide en oversikt over de formuesrettslige posisjoner som er knyttet
til driften av den enkelte virksomhet. Dette som et grunnlag for senere
vurdering og avgjørelse.
Dessuten må representantene vurdere hvilke posisjoner
og avtaleforhold som skal avsluttes og hvilke som skal fortsette å
løpe. Dersom avtaleforhold skal fortsette å løpe, må
det tas standpunkt til om staten skal tre inn i fylkeskommunens avtalerettslige
posisjon eller "løse ut" fylkeskommunen ved et økonomisk
oppgjør. I de tilfellene det er knyttet interesser til tomtearealer
og regulerings- og bruksplaner, bør også den kommunen der
sykehuset ligger, tas med i forhandlingene. Det vil stort sett bare være
i Oslo at disse interessene er samlet på én fylkeskommunal
hånd.
6.11.3 Avgjørelsesmyndighet – omfanget av anlegg og avtaleposisjoner
som staten skal overta
Når det skal foretas vurderinger av hva anleggene som
staten skal overta omfatter, har departementet, som statlig organ, interesse
i utfallet. En del av de avgjørelsene som må treffes, vil
måtte baseres på utøvelse av et lovtolkingsskjønn.
Det kan stilles spørsmål ved om departementet bør treffe
disse avgjørelsene. Selv om forvaltningsloven ikke er til hinder
for at departementet treffer beslutninger om overføring av virksomhetene
fra staten til fylkeskommunene, har formålet med forvaltningslovens
habilitetsbestemmelser relevans i denne saken. Formålet med habilitetsbestemmelsene
er å skape tillit til forvaltningens avgjørelser ved å
hindre at partsinteresser får betydning for avgjørelsen. Den
situasjon at fylkeskommunen først møter departementet som
en fremtidig/ny eier og forhandlingspart og deretter som avgjørelsesmyndighet,
kan medføre at avgjørelsene ikke oppnår den nødvendige
tillit. På denne bakgrunn synes det aktuelt å vurdere om avgjørelsesmyndigheten
skal legges til et uavhengig organ.
I og med at det ikke er noe hensiktsmessig alternativ
at avgjørelsen treffes av et annet statlig organ, eventuelt overordnet
departementet, har departementet vurdert om et slikt uavhengig organ kan
være en partssammensatt nemnd med en uhildet person som leder. De
øvrige medlemmene bør være høyt kvalifiserte
når det gjelder fylkeskommunale og økonomiske spørsmål.
Det kan oppnevnes en nemnd for hver helseregion, eventuelt i hver fylkeskommune.
I et slikt avgjørelsesorgan vil begge parter kunne sørge
for og kontrollere at deres synspunkter blir brakt frem og vektlagt. Dessuten
vil begge parter få innsikt i avgjørelsesprosessen og samme
grad av påvirkningsmulighet. På den måten kan man oppnå
at avgjørelsen får bedre legitimitet og lettere oppfattes
som riktig og rettferdig i den enkelte fylkeskommune.
Av samme grunn som avgjørelsesmyndigheten vurderes
lagt til et uhildet organ utenfor statsforvaltningen, vurderes det å
opprette et tilsvarende organ til behandling av klager over nemndenes avgjørelser.
Departementet antar at det vil være tilstrekkelig med ett klageorgan.
En slik overnemnd på landsnivå kan bidra til å sikre
lik praksis mellom regionene.
Av forvaltningspolitiske grunner mener departementet at
man bør ha en restriktiv holdning til å opprette særorganer.
Av den grunn er departementet i tvil om det er riktig å etablere
et slikt midlertidig nemndsystem. Dersom man allikevel kommer til at det
bør skje, kan det skje etter følgende regler:
Avgjørelsesmyndighet
Hva staten har rett og plikt til å overta etter
§ 9-5 første og annet ledd, besluttes av en nemnd på
syv medlemmer oppnevnt for den enkelte region. Dette gjelder ikke ansvar
for gjeld.
Departementet oppnevner tre medlemmer og varamedlemmer
for disse til hver nemnd. Kommunenes Sentralforbund oppnevner tre medlemmer
og varamedlemmer for disse til hver nemnd. I tillegg utpeker førstelagmannen,
unntatt førstelagmannen i Borgarting, i vedkommende region leder
for nemnda og leders varamedlem. Nemndas leder og leders varamedlem skal
ha de egenskapene som er foreskrevet for dommere, se domstolsloven §
53, jf § 54 annet ledd.
Nemndas avgjørelse som treffes ved kjennelse, skal
være begrunnet.
Utgiftene til nemndas virksomhet fastsettes av departementet.
Departementet kan gi nærmere regler for nemndas virksomhet.
Klagemyndighet
Avgjørelser som er truffet av den nemnda som er
oppnevnt etter § 9-7 annet ledd, kan sakens parter, innen tre
måneder etter avgjørelsen, påklage til en overnemnd
på fem medlemmer.
Departementet oppnevner to medlemmer og varamedlemmer
til overnemnda. Kommunenes Sentralforbund oppnevner to medlemmer og varamedlemmer
for disse til overnemnda. I tillegg utpeker førstelagmannen i Borgarting
leder for nemnda og leders varamedlem. Nemndas leder og leders varamedlem
skal ha de egenskapene som er foreskrevet for dommere, se domstolsloven
§ 53, jf § 54 annet ledd.
Nemndas avgjørelse som treffes ved kjennelse, skal
være begrunnet.
Utgiftene til nemndas virksomhet fastsettes av departementet.
Departementet gir nærmere regler for nemndas virksomhet og for hvem
som har klagerett etter første ledd.
Rettslig overprøving
Avgjørelser truffet i medhold av denne loven, kan
ikke bringes inn for de alminnelige domstolene før muligheten til
å klage er nyttet fullt ut.
Oppsettende virkning
Klage over beslutninger truffet i medhold av denne loven
gir ikke oppsettende virkning for statens overtagelse.
Dersom partene er enige, vil en slik nemnds rolle være
å treffe avgjørelse på grunnlag av det omforente forslaget.
Dersom fylkeskommunen og departementet ikke er blitt enige, vil nemnda
måtte foreta en realitetsbehandling av forslaget. Forslaget bør
i så fall være så godt forberedt fra fylkeskommunens
og departementets side at det ikke blir behov for ytterligere forberedende
saksbehandling før nemndas behandling. Trenger nemnda ytterligere
opplysninger, må fylkeskommunen eller departementet pålegges
å fremskaffe disse. Trenger saken for øvrig bedre forberedelse,
må nemnda sende den tilbake til partene. I den grad det blir behov
for særlige saksbehandlingsregler for en slik nemnd, kan disse utarbeides
av departementet i samråd med Kommunenes Sentralforbund.
7 Endringer i andre lover
7.1 Lov 22. juni 1962 nr. 12 om pensjonsordning for sykepleiere
7.1.1 Gjeldende pensjonsordninger:
Gjennom lov 28. juli 1949 nr 26 om Statens Pensjonskasse
er arbeidstakere tilsatt i statens tjeneste med minst 14 arbeidstimer pr.
uke, medlem i Statens Pensjonskasse.
I dag er ansatte ved de statlige sykehusene – inkludert
sykepleiere – medlemmer i Statens Pensjonskasse.
Ansatte i fylkeskommunale sykehus er i dag medlem
i kommunale/fylkeskommunale pensjonsordninger. Sykepleiere har sin egen
pensjonsordning, se lov 22. juni 1962 om pensjonsordning for sykepleiere,
som stort sett svarer til pensjonsordningen i Statens Pensjonskasse. Sykepleierpensjonsordningen
omfatter alle sykepleiere i aktiv tjeneste, også privat ansatte.
Ansatte i kommuner og fylkeskommuner har ikke en lovbestemt
pensjonsordning slik som tilsatte i Staten og sykepleiere. Gjennom tariffavtaler
er kommunalt og fylkeskommunalt ansatte i dag likevel sikret en identisk
pensjonsordning som i Statens Pensjonskasse.
Gjennom forskrift gitt av Sosial- og helsedepartementet
senest 22. april 1997, med hjemmel i kommuneloven § 24 nr. 4, er det
bestemt at kommunalt og fylkeskommunalt ansatte ikke kan ha bedre pensjonsordninger
enn i Statens Pensjonskasse. Lovmessig kan kommuner/fylkeskommuner således
ha mindre gunstige ordninger enn i Statens Pensjonskasse. Statens Pensjonskasse
har imidlertid inngått avtale med de kommunale pensjonsordningene
om overføring av pensjonsrettigheter, se lov om Statens Pensjonskasse
§ 46. Gjennom overføringsavtalen er medlemmene sikret fortløpende
pensjonsrettigheter som om de hadde vært medlem i samme pensjonsordning
hele tiden.
De fleste kommuner og fylkeskommuner har sine pensjonsordninger
i Felles kommunal pensjonsordning i KLP Forsikring, som er et gjensidig
forsikringsselskap eid av kommunene.
7.1.2 Spesielt om sykepleierordningen:
Bortsett fra sykepleiere i statlige sykehus, er sykepleierne
i dag pliktig medlemmer av sykepleierordningen . Det gjelder som nevnt
også sykepleiere i privat sektor.
Sosial- og helsedepartementet har adgang til å gjøre
unntak for sykepleiere som omfattes av likeverdige ordninger eller når
det foreligger andre særlige grunner for unntak. Dispensasjon er
bare gitt tidligere for Oslo kommunale pensjonskasse og Akershus kommunale
pensjonskasse som hadde etablert pensjonsordninger for sykepleierne før
sykepleierordningen ble innført i 1962.
Med den lovendring som her foreslås er det intet
lovmessig
til hinder for at ansatte kan beholde de pensjonsordninger de har i dag.
Spørsmål knyttet til pensjonsordninger, reiser imidlertid
flere vanskelige spørsmål som skal utredes nærmere.
Når det allerede nå foreslås endring i lov om pensjonsordning
for sykepleiere skyldes dette, at departementet mener at det i hvert fall
i en overgangsperiode, bør være slik at ansatt kan
fortsette i sin nåværende pensjonsordning. For at dette skal
være mulig kreves endring i virkeområdet i sykepleierpensjonsloven.
Departementet presiserer imidlertid at det med dette ikke er tatt stilling
til hvordan den/de fremtidige pensjonsordninger bør utformes. Dette
er som nevnt avhengig av nærmere utredning og forhandling mellom
partene.
På denne bakgrunn finner departementet det mest
hensiktsmessig å foreslå en endring i sykepleierpensjonsloven,
slik at sykepleiere ansatt i foretakene skal være pliktige medlemmer
i sykepleierordningen. Dermed kan sykepleiere ansatt i fylkeskommunale
sykehus fortsette med nåværende pensjonsordning.
Når det gjelder gruppen sykepleiere som i dag er
ansatt i statlige sykehus, kan det eventuelt gis dispensasjon etter sykepleierpensjonsloven
§ 3, slik at disse fortsatt kan være medlemmer i Statens Pensjonskasse.
Departementet foreslår at omfangsbestemmelsen i
lov 22. juni 1962 nr. 12 om pensjonsordning for sykepleiere § 1 første
ledd, første punktum, gis en tilføyelse slik at det presiseres
at ordningen også skal omfatte ansatte i statlig virksomhet, herunder
helseforetak og lokalt foretak etter lov om helseforetak.
7.2 Lov 12. mai 1972 nr. 28 om atomenergivirksomhet
Atomenergiloven gir i § 49 Kongen kompetanse til å
gi forskrift om vern for befolkningen. Bestemmelsen bygger på at
fylkeskommunen har ansvar for spesialisthelsetjenesten. Hjemmel er ikke
benyttet, men den bør gi mulighet til å pålegge helseforetakene
oppgaver i forbindelse med sikrings- og vernetiltak for befolkningen. Det
foreslås derfor at hjemmelen utvides til også å omfatte
helseforetakene.
7.3 Lov 13. juni 1975 nr. 50 om svangerskapsavbrudd
Fylkeskommunen erstattes helseforetaket som pliktsubjekt
i § 14. Den pålegger etter endringen helseforetaket å
organisere sykehustjenesten slik at kvinner innen området til enhver
tid kan få utført svangerskapsavbrudd. Henvisningen til spesialisthelsetjenesteloven
endres i tråd med endringene i spesialisthelsetjenesteloven.
7.4 Lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene
Kommunehelsetjenesteloven § 1-4 femte ledd pålegger
kommunen å samarbeide med fylkeskommunen og staten. Når helseforetaket
får ansvaret for spesialisthelsetjenesten bør denne samarbeidsplikten
også gjelde helseforetakene.
Departementet kan etter § 5-1 annet ledd gi forskrift
om kommunens plikt til å dekke utgifter for pasienter som er ferdigbehandlet,
men som oppholder seg i fylkeskommunalt sykehus i på vente av et
kommunalt tilbud. Bestemmelsen videreføres, men "fylkeskommunale
sykehus" erstattes med "helseforetakets sykehus".
7.5 Lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester
Lovens kapittel 6A gir fylkeskommunens spesialisttjeneste
en del oppgaver. Bestemmelsene tilpasses slik at helseforetakets spesialisthelsetjeneste
erstatter fylkeskommunens spesialisttjeneste som subjekt i bestemmelsene.
Det fremgår av den foreslåtte endringen i § 2-4 at helseforetakene
er ansvarlig for at de oppgaver som spesialisthelsetjenesten er pålagt
etter kapittel 6A blir utført. Endringene har nødvendiggjort
en tilføyelse i § 2-5, blant annet for å sikre effektivt
tilsyn.
7.6 Lov 5. august 1994 nr. 55 om vern mot smittsomme sykdommer
Spesialisthelsetjenesten har en rekke viktige oppgaver innen
smittevernområdet. Det er gitt flere bestemmelser om dette i smittevernloven.
Det følger av § 7-3 første ledd at fylkeskommunen har
ansvar for å sørge for spesialisthelsetjenester også
innenfor smittevernet. Dette kan sees som en presisering av fylkeskommunens
plikt etter spesialisthelsetjenesteloven § 2-1. Smittevernloven §
7-3 foreslås endret slik at den er i tråd med den foreslåtte
endringen av spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 og § 2-1 a. Helseforetaket
pålegges sørge-for-ansvaret også i smittevernloven.
Smittevernloven § 7-3 annet ledd pålegger fylkeskommunen
plikt til å utarbeide planer for tiltak og tjenester innenfor smittevernet.
I tråd med plassering av ansvaret for smittevernet overføres
denne plikten til helseforetaket. Fylkeskommunene skal etter § 7-3
tredje ledd utpeke en lege som skal fatte vedtak etter § 4-2 og §
5-8. Helseforetaket tillegges også denne kompetansen. Ordlyden i
§ 4-2 og 5-8 tilpasses endringene i § 7-3.
Forskriftshjemmelen i § 7-11 utvides slik at den
også omfatter helseforetakene. De fleste bestemmelser det kan være
aktuelt å gi ville trolig kunne vært gitt av staten som eier
i foretaksmøtet. Av hensyn til sammenheng i systemet bør
likevel helseforetakene kunne pålegges oppgaver og ansvar i forskrift
gitt med hjemmel i § 7-11.
Smittevernloven § 6-1 første ledd annet punktum
endres slik at den viser til retten til nødvendig helsehjelp fra
kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten i henhold til pasientrettighetsloven
§ 2-1 første og annet ledd.
7.7 Lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd
Folketrygdloven § 5-4 regulerer folketrygdens stønad
til legehjelp når legen har avtale om driftstilskudd med kommunen
eller fylkeskommunen. Avtalene om driftstilskudd vil etter endringene i
spesialisthelsetjenesteloven inngås mellom legen og helseforetaket,
i steden for fylkeskommunen. Det foreslås derfor en endring i folketrygdloven
§ 5-4 som gjenspeiler denne endringen. For stønad til psykologhjelp
er det en tilsvarende bestemmelse i folketrygdloven § 5-7. Det foreslås
tilsvarende endring i den bestemmelsen.
Folketrygdloven § 18-8 første ledd regulerer
barnepensjon under opphold i helseinstitusjon. Bestemmelsene gjelder for
barn som mottar pensjon, og som har rett til fri forpleining under langtidsopphold
i en helseinstitusjon under statlig eller fylkeskommunalt ansvar. Henvisningen
til fylkeskommunen i bestemmelsen foreslås strøket, ettersom
fylkeskommunen ikke vil ha ansvar for helseinstitusjoner dersom endringene
i spesialisthelsetjenesteloven vedtas.
7.8 Lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk
helsevern
Psykisk helsevernloven § 3-11 regulerer situasjonen
der en pasient under tvunget psykisk helsevern søkes overført
fra en institusjon til en annen, og kontrollkommisjonen ved den mottakende
institusjonen fatter vedtak som hindrer innleggelse av denne pasienten.
Slikt vedtak kan påklages til statens helsetilsyn. Bestemmelsen avskjærer
imidlertid klageadgang for så vidt det gjelder overføring
mellom fylkeskommunale institusjoner i samme fylke. Etter departementets
vurdering vil lovens motiver bli videreført dersom denne begrensingen
gjelder overføring mellom institusjoner under samme helseforetak.
Myndigheten til å avgjøre hvilken institusjon
som skal ha ansvaret for å ta imot personer som dømmes til
psykisk helsevern er i § 5-2 lagt til fylkeshelsesjefen. Denne myndigheten
foreslås overført til helseforetaket. Helseforetaket tillegges
også ansvaret for at det tvungne psykiske helsevernet settes i verk
umiddelbart etter at dommen er rettskraftig.
7.9 Lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter
Pasientrettighetsloven lovfestet ordningen med pasientombud.
Det er i lovens kapittel 8 gitt bestemmelser om ombudenes virksomhet. I
§ 8-2 sies det at alle fylkeskommuner skal ha et pasientombud. Ved
en overføring av sektoransvaret for spesialisthelsetjenesten til
staten, vil ikke pasientombudene ha noen reel faglig eller administrativ
tilhørighet til fylkeskommunen. Det synes da uhensiktsmessig at
fylkeskommunene skal ha ansvar for å ansette og finansiere pasientombudene.
Det foreslås foreløpig at ansvaret for ordningen overføres
til staten. Det foreslås ingen endringer i ombudenes oppgaver eller
arbeidsområde. Staten skal etter forslaget til ny lovtekst i §
8-2 sørge for at det er et pasientombud i hvert fylke. Hvordan ordningen
eventuelt skal administreres fra statens side og hvem som skal være
ombuenes arbeidsgiver må utredes nærmere. Det kan være
aktuelt å gi pasientombudene en tilknytning til helseforetaket uten
å presisere at det skal være et pasientombud i hvert fylke.
I lys av de innspill høringsinstansene har og den administrative
utviklingen for øvrig, vil dette vurderes i departementets videre
arbeid.
7.10 Lov 2. juli 1999 nr 64 om helsepersonell m.v.
Lovens § 18 gir helsepersonell plikt til å melde
oppstart om en rekke endringer i sin virksomhet til kommunen og fylkeskommunen.
Det foreslås at helseforetaket overtar fylkeskommunens rolle på
dette området.
7.11 Lov 23. juni 2000 nr. 56 om helsemessig og sosial beredskap
Helse- og sosialberedskapsloven trer i kraft fra den tid
Kongen bestemmer. Ikraftredelsestidspunktet er ikke fastsatt.
Lovens formål er å verne befolkningens liv
og helse og bidra til at nødvendig helsehjelp og sosiale tjenester
kan tilbys befolkningen under krig og ved kriser og katastrofer i fredstid.
Systemet i loven bygger på ansvarsprinsippet. Den som har ansvar
for en tjeneste, har også ansvar for den nødvendige beredskapsforberedelse
og for den utøvende tjeneste, herunder finansiering, under krig
og ved kriser og katastrofer i fredstid. Det vil fremgå av særlovgivningen
for det enkelte område hvilket ansvar og dermed beredskapsansvar,
den enkelte virksomhet har. Ved å gi helseforetaket ansvaret for
å tilby spesialisthelsetjenester, påføres helseforetaket
også plikt til å sørge for den nødvendige beredskap
innenfor sektoren. Det er derfor nødvendig å ta inn "helseforetak"
ved siden av andre virksomheter som er pålagt beredskapsansvar i
bestemmelser i helse- og sosialberedskapsloven.
§ 1-3 første ledd bokstav c regulerer hvilke
virksomheter som er omfattet av loven. Hensikten med første ledd
bokstav c er å omfatte virksomheter som tilbyr helse- og sosialtjenester
uten avtale eller annen formell tilknytning til de myndigheter som ved
lov er pålagt å sørge for et tilbud av tjenester. Helseforetak
gis ansvar for spesialisthelsetjenesten i spesialisthelsetjenesteloven
og må derfor tas med i bestemmelsen.
§ 2-2 første ledd fastslår at kommuner,
fylkeskommuner og staten har plikt til å utarbeide beredskapsplaner
for de helse- og sosialtjenester de er ansvarlige for. Hvilke tjenester
dette er reguleres i de respektive særlover, herunder spesialisthelsetjenesteloven.
Helseforetak gis ansvar for spesialisthelsetjenesten i spesialisthelsetjenesteloven
og må derfor tas med som pliktsubjekt i bestemmelsen.
§ 5-1 annet punktum gir departementet fullmakt til
ved kriser og katastrofer å disponere ressursene i virksomheter omfattet
av loven, herunder å stille slike ressurser til disposisjon for andre
helse- og sosialmyndigheter. Det vil også kunne være aktuelt
å stille ressurser til disposisjon for et helseforetak. Helseforetak
må derfor tas med i bestemmelsen.
§ 6-1 annet ledd regulerer statens adgang til refusjon
fra kommuner og fylkeskommuner i tilfeller der utgifter i utgangspunktet
skal utredes av staten etter første ledd (tiltak som følge
av anvendelse av lovens fullmaktsbestemmelser). Dette vil gjelde tiltak
som vesentlig er til fordel for kommunen eller fylkeskommunen selv, samt
tiltak som etter gjeldende rett skal utredes av kommunen eller fylkeskommunen
og som det allerede er overført penger for å dekke. Slik refusjon
kan også være aktuell overfor et helseforetak. Helseforetak
må derfor tas med i bestemmelsen.
Omfanget av fylkeskommunens oppgaver etter helse- og sosialberedskapsloven
reduseres betydelig med de foreslåtte endringene. Fylkeskommunen
vil likevel beholde oppgavene innefor de sektorer den fortsatt har ansvar
for.
Lov om helsemessig og sosial beredskap gjorde endringer
i spesialisthelsetjenesteloven. Disse er innarbeidet i forslaget til endringer
av spesialisthelsetjenesteloven.
8 Økonomiske og administrative konsekvenser
Her vises også til omtale av finansieringsordninger
i kapittel 3.
8.1 Finansieringen av driften av spesialisthelsetjenesten
Det legges i denne omgang ikke opp til store endringer i
dagens finansieringsformer for drift av spesialisthelsetjenesten. Det er
et overordnet siktemål at de ulike finansieringsformene i all hovedsak
skal få samme utforming som nå. Den viktigste endringen blir
at tilskuddsmottaker blir helseforetaket i stedet for fylkeskommunen. En
slik endring av tilskuddsmottaker vil kunne påvirke fordelingen av
budsjettet mellom departement, men ikke budsjettets størrelse. Det
tas videre sikte på at omleggingen med hensyn til tilskuddsmottaker
skal få minst mulige fordelingsmessige konsekvenser i 2002. Det nye
helseforetaket vil motta om lag samme nivå på driftsmidler
til å drive sektoren som den/de tidligere fylkeskommunene gjorde.
Det tas også sikte på at fordelingen mellom refusjonen for
innsatsstyrt finansiering og rammetilskudd blir som i dag.
Av dagens øremerkete tilskudd som administreres
av Sosial- og helsedepartementet, utgjør refusjonen til innsatsstyrt
finansiering den største delen. En tar sikte på at refusjonen
fra 1.1. 2002 vil bli utbetalt til helseforetaket etter den gitte aktiviteten
i sykehusene. I dag er det fylkeskommunen som er mottaker av ISF-refusjonen.
Denne endringen kan betraktes som en "teknisk" omlegging fra en tilskuddsmottaker
av statlige tilskudd, fylkeskommunen, til en annen, helseforetaket. En
vurderer det slik at dette verken vil ha noen virkning på de samlete
statlige utbetalinger eller fordelingsmessige konsekvenser.
Det tas videre sikte på at andre øremerkete
tilskudd som utstyrsplan, kreftplan, refusjon for laboriatorier, for poliklinikkvirksomhet
m.v. vil følge samme finansieringsmessige prinsipper som i dag.
Dette vil ikke få konsekvenser for de samlete statlige utbetalingene
til disse formål.
Rammetilskuddet til kommuner og fylkeskommuner tildeles
via inntektssystemet. I dag brukes deler av dette tilskuddet av fylkeskommunen
til å dekke basisfinansieringen av sykehusene og andre deler av spesialisthelsetjenesten.
En ser for seg at omleggingen av eierskap og driftsansvar for spesialisthelsetjenesten,
skal føre til at denne delen tas ut av inntektssystemet til fylkeskommunen.
Dette skal brukes som finansieringsgrunnlag for helseforetakene. De konkrete
forslag til endringer i inntektssystemet vil regjeringen komme tilbake
med i det generelle opplegget for kommuneøkonomien til våren.
8.2 Finansiering av kapital
Når foretakene er etablert skal de selv ha ansvar for
vedlikehold av kapitalen. Det forutsettes at bestemmelsen i regnskapsloven
kommer til anvendelse for foretakene. Dette betyr at det skal etableres
en balanse som reflekterer så vel aktivaverdier som dennes finansiering
gjennom egen- og fremmedkapital.
Investeringene knyttet opp til sykehusdrift er i dagens
system finansiert gjennom statens rammetilskudd, fylkekommunens skatteinntekter,
statlig amortiseringstilskudd, direkte investeringstilskudd og eventuelle
andre fylkeskommunale inntekter.
De reelle kapitalkostnadene fremkommer imidlertid ikke
i dette systemet, som er basert på kontantprinsippet. Overgang til
foretak vil medføre innføring av regnskapslovens prinsipper.
Det innebærer at investeringer i bygninger og utstyr blir aktivert
og gjenstand for årlige avskrivninger. Dessuten vil kapitalen som
bindes i virksomheten blir belastet med kostnader, bl.a. avhengig av de
avkastningskrav eier velger å gjøre gjeldende.
Ved en innføring av avkastningskrav("rentekostnad")
på kapitalen vil kapitalkostnadene øke tilsvarende. Staten
som eier er imidlertid den som mottar avkastningen på kapitalen,
slik at inntektssiden i statsbudsjettet øker like mye. Nettoeffekten
vil være lik null.
8.3 Vederlag for overtagelse av bygninger og driftsmidler
Når staten skal overta driften av spesialisthelsetjenesten
fra fylkeskommunen, må den også overta produksjonsmidlene for
å ivareta dette driftsansvaret. Det vil i praksis si all realkapital
knyttet til virksomheten. Det tas sikte på at staten foruten sykehus
overtar også andre typer virksomheter som yter de aktuelle spesialisthelsetjenestene.
Det vil si laboratorier, sykehotell, røngteninstitutter, offentlig
eide apotek, kjøkken, vaskeri m.v. En tar kun sikte på at
staten overtar offentlig eide produksjonsmidler, dvs i fylkeskommunal eller
kommunal eie.
Spørsmålet om godtgjørelse til fylkeskommunene
ved statlig overtakelse bør ta utgangspunkt i at sykehusvirksomhet
er en samfunnsvirksomhet som i økonomisk sammenheng preges av to
forhold. For det første er disse aktiva forutsatt brukt til helseformål,
slik at en økonomisk verdsetting ikke kan baseres på hva som
ville ha vært verdien ved alternative anvendelser. For det andre
vil finansieringen være foretatt ved fylkeskommunens skatteinntekter
eller overføringer fra staten. Dette tilsier at staten ikke skal
betale en godtgjørelse ved overtakelsen av virksomhetene, men gjeld
relatert til sykehusinvesteringer foreslås overtatt av staten. Det
vises til nærmere omtale at dette i kap 6. Det blir lagt til grunn
at fylkeskommunen etter at staten har overtatt virksomhetene innen spesialisthelsetjenesten,
bør ha et tilstrekkelig økonomisk grunnlag til å ivareta
sine øvrige oppgaver.
8.4 Andre økonomiske og administrative konsekvenser
Mye tyder på at 2001 blir et år der styringsautoriteten
i forhold til sykehussektoren utfordres. Fra St.prp 47 (1999-2000) er det
kjent at fylkeskommunene i løpet av 1999 akkumulerte et ikke ubetydelig
driftsmessig underskudd, i all hovedsak som følge av sykehussektoren.
Det er mye som tyder på at dette også skjedde i 2000 og at
en kan forvente at det fortsetter i 2001.
Det legges opp til at sykehusene og fylkeskommunene i
utgangspunktet må ta ansvar for den økonomiske situasjonen
ved overtakelsestidspunktet. Ved omleggingen må det imidlertid både
legges til grunn det hensyn at fylkeskommunene skal være i stand
til å ivareta sine andre sektoroppgaver videre, samt at statens foretak
må settes økonomisk istand til å ivareta sine oppgaver.
Den nye eierstrukturen skal i seg selv ikke være
mer ressurskrevende å administrere. Det vil som en følge av
forslaget bli en egen administrasjon i de regionale helseforetakene. Det
vil høyst sannsynlig bli en viss overgang fra de nåværende
fylkesadministrasjonene til denne administrasjonen.
Disse forhold vil regjeringen komme tilbake til i forbindelse
med det økonomiske opplegget for 2002.
9 Utkast til Lov Om Helseforetak (Helseforetaksloven)
Lovens virkeområde, definisjoner og helseregioner
§ 1 Lovens formål
Lovens formål er å bidra til å oppfylle statens
målsetninger innenfor spesialisthelsetjenesten, slik de er nedfelt
i spesialisthelsetjenesteloven § 1-1 og pasientrettighetsloven §
1-1 ved,
-
å opprette helseforetak som etter eiers retningslinjer, skal organisere
og planlegge spesialisthelsetjenesten,samt legge til rette for forskning
og undervisning,
-
å legge til rette for at helseforetakene kan organisere sine sykehus
og andre helseinstitusjoner som foretak.
§ 2 Lovens virkeområde
Loven gjelder for helseforetak og foretak eiet av helseforetak (datterforetak).
§ 3 Definisjoner
I denne loven menes med
a) helseforetak: foretak som eies av staten alene og som yter spesialisthelsetjenester,
legger til rette for undervisning, forskning og andre tjenester som står
i naturlig sammenheng med dette. Foretaket skal i stiftelsesgrunnlaget
være betegnet som helseforetak.
b) datterforetak: foretak som eies av helseforetak alene og yter
spesialisthelsetjenester og andre tjenester som står i naturlig sammenheng
med dette. Foretaket skal i stiftelsesgrunnlaget være betegnet som
datterforetak.
c) foretak: helseforetak og datterforetak
d) eier: staten ved departementet i helseforetak og staten ved helseforetak
i datterforetak.
§ 4 Helseregioner
Riket inndeles i så mange helseregioner som Kongen bestemmer.
Innen hver helseregion skal det være ett helseforetak.
Forholdet til annen lovgivning
§ 5 Forholdet til annen lovgivning
Med unntak av saker som nevnt i forvaltningsloven § 2 annet
ledd og beslutninger etter pasientrettighetsloven, gjelder forvaltningsloven
for foretak etter denne lov. Med unntak av dokumenter som nevnt i offentlighetsloven
§ 6 nr. 4, gjelder offentlighetsloven for foretak etter denne lov.
Når ikke annet er fastsatt i lov, er klageinstans for enkeltvedtak
truffet av foretak det organ departementet bestemmer.
Tjenestetvistloven og tjenestemannsloven gjelder ikke for foretak
etter denne lov.
Konkurs og gjeldsforhandlinger etter konkursloven kan ikke åpnes
i foretak etter denne lov.
Partsstilling og ansvar
§ 6 Partsstilling
Foretak har selv rettigheter og plikter, er part i avtaler med private
og offentlige myndigheter og har partsstilling overfor domstoler og andre
myndigheter.
§ 7 Ansvar for foretaks forpliktelser
Staten hefter ubegrenset for helseforetaks forpliktelser. Helseforetak
som er eier hefter, ubegrenset for datterforetakets forpliktelser.
Kreditor må først gjøre krav gjeldende mot foretaket.
Kreditor som har krevd foretaket for klar og forfalt gjeld, kan i helseforetak
gjøre krav gjeldende mot staten og i datterforetak gjøre
krav gjeldende mot eieren dersom fordringen ikke er betryggende sikret.
Vilkåret er at kreditor tidligst fire uker etter første påkrav
har sendt ytterligere et påkrav til foretaket med betalingsfrist
på minst fire uker og ikke mottatt betaling innen den sist fastsatte
fristen.
Stiftelse
§ 8 Opprettelse av helseforetak
Kongen treffer vedtak om å opprette helseforetak. Vedtaket
skal inneholde foretakets vedtekter og dessuten inneholde bestemmelser
om:
1. hvem som skal være medlemmer av styret, herunder styrets
leder og nestleder;
2. hvem som skal være foretakets revisor;
3. statens innskudd, herunder hvilke sykehus og andre institusjoner
foretaket skal overta ved opprettelsen.
Med mindre annet er fastsatt, er foretaket stiftet når Kongen
har truffet vedtak etter første ledd.
§ 9 Opprettelse av datterforetak
Styret i helseforetaket kan treffe vedtak om å opprette datterforetak.
Vedtaket skal inneholde foretakets vedtekter og dessuten inneholde bestemmelser
om:
1. hvem som skal være medlem av styret, herunder styrets leder
og nestleder;
2. hvem som skal være foretakets revisor;
3. eierens innskudd.
Med mindre annet er fastsatt, er foretaket stiftet når styret
har truffet vedtak etter første ledd.
§ 10 Vedtekter for helseforetak
Helseforetak skal ha vedtekter som i det minste skal angi følgende:
-
foretakets navn;
-
den region foretaket omfatter;
-
helseforetakets formål;
-
den kommune der foretaket har sitt hovedkontor;
-
antall styremedlemmer, eller laveste og høyeste antall styremedlemmer;
-
helsepolitiske, utdanningspolitiske og forskningspolitiske målsettinger
og hovedoppgaver;
-
nærmere regler om melding til departementet om foretaket og foretakets
virksomhet, jf.
-
§ 33;
-
statens innskudd i foretaket;
-
eventuelle rammer for låneopptak, jf. § 32;
-
hvilke saker eller type saker som skal forelegges departementet, jf.
§ 30;
-
hvilken arbeidsgivertilknytning foretakene skal ha.
§ 11 Vedtekter i datterforetak
Datterforetak skal ha vedtekter som i det minste skal angi følgende:
-
foretakets navn;
-
det regionale helseforetak som eier foretaket;
-
foretakets virksomhet, herunder hvilke helsetjenester som skal ytes
og hvilke undervisningsoppgaver datterforetaket har;
-
den kommunen der foretaket har sitt hovedkontor;
-
antall styremedlemmer, eller laveste og høyeste antall styremedlemmer;
-
helsepolitiske, utdanningspolitiske og forskningspolitiske målsettinger
og oppgaver;
-
nærmere regler om rapportering til eieren om foretaket og foretakets
virksomhet;
-
eierens innskudd i foretaket;
-
eventuelle rammer for låneopptak, jf. § 32 ;
-
hvilke saker eller type saker som skal forelegges departementet, jf.
§ 30.
§ 12 Vedtektsendringer
Endring i vedtektene vedtas av foretaksmøtet.
§ 13 Registrering i Foretaksregisteret
Foretaket skal meldes til Foretaksregisteret senest tre måneder
etter at vedtak om å opprette foretaket er truffet.
Foretakets kapital
§ 14 Foretakets egenkapital
Foretaket skal ha en egenkapital som står i forsvarlig forhold
til foretakets virksomhet.
Hvis det må antas at foretakets egenkapital er lavere enn forsvarlig
utfra risikoen ved og omfanget av virksomheten, skal styret straks behandle
saken. Styret skal innen rimelig tid varsle eieren og gi denne en redegjørelse
for foretakets økonomiske stilling og foreslå tiltak som vil
gi foretaket en forsvarlig egenkapital.
§ 15 Utdeling av foretakets midler
Utdeling av foretakets midler besluttes av foretaksmøtet etter
forslag fra styret eller med styrets samtykke.
Foretaksmøtet
§ 16 Foretaksmøtets myndighet
Eieren utøver den øverste myndighet i foretaket i foretaksmøtet.
Eieren kan ikke utøve eiermyndighet i foretaket utenom foretaksmøtet.
§ 17 Ledelsens rett og plikt til å være tilstede
i foretaksmøtet
Styreleder og daglig leder skal være tilstede i foretaksmøtet.
Ved gyldig forfall skal det utpekes en stedfortreder. Andre styremedlemmer
kan være tilstede i foretaksmøtet.
Styremedlemmer og daglig leder har rett til å uttale seg i
foretaksmøtet.
§ 18 Innkalling til foretaksmøte
Eieren innkaller til foretaksmøte og bestemmer innkallingsmåten.
Innkallingen skal skje med minst en ukes varsel med mindre kortere varsel
i særlige tilfeller er nødvendig. Til møtet innkalles
daglig leder og styrets medlemmer og dessuten revisor som reviderte foretakets
årsregnskap dersom de saker som skal behandles er av en slik art
at revisors nærvær kan anses ønskelig. Revisor skal
ellers innkalles når Riksrevisjonen krever det.
Innkallingen skal bestemt angi de saker som skal behandles i foretaksmøtet.
Forslag om å endre vedtektene skal gjengis i innkallingen.
Foretaksmøtet kan ikke treffe vedtak i andre saker enn de
som er nevnt i innkallingen med mindre samtlige av de som har rett til
å være tilstede etter § 17 samtykker i det.
§ 19 Saksbehandlingen i foretaksmøtet
Foretaksmøtet ledes av styrets leder.
Møtelederen skal sørge for at det føres protokoll
for foretaksmøtet. Foretaksmøtets beslutninger skal gjengis
i protokollen. Protokollen skal underskrives av møtelederen og en
annen person som velges blant de tilstedeværende. Er noen av de som
etter § 17 har rett til å være tilstede uenig i eierens
beslutning, skal deres oppfatning føres inn i protokollen.
Foretakets styre og daglige leder
§ 20 Foretakets ledelse
Et foretak ledes av et styre og en daglig leder.
§ 21 Styrets sammensetning m v
Styret skal ha minst fem medlemmer.
Daglig leder kan ikke være medlem av styret.
Styremedlemmene velges av foretaksmøtet med de unntak som
følger av §§ 22 og 23. I helseforetak skal minst halvdelen
av de styremedlemmene som velges av foretaksmøtet ha tilknytning
til den regionen foretaket tilhører. Styremedlemmenes godtgjørelse
fastsettes av foretaksmøtet.
Styret skal ha en leder og en nestleder som velges av foretaksmøtet
om ikke annet er bestemt i vedtektene.
§ 22 Ansattes styrerepresentasjon i helseforetak
Inntil en tredel og minst to av styrets medlemmer skal velges av
og blant de ansatte i helseforetaket og datterforetak som helseforetaket
eier.
Treffer foretaket enkeltvedtak eller fastsetter det forskrift, jf.
forvaltningsloven § 2, skal de ansattes representanter i styret ikke
delta i behandlingen.
Kongen kan gi forskrift om beregningen av antall ansatte, herunder
om bruk av gjennomsnittstall. Kongen kan også gi forskrift om valget,
herunder om vilkår for stemmerett og valgbarhet, valgmåten
og om avgjørelse av tvister om valget, samt om bortfall av vervet
som styremedlem.
§ 23 Ansattes styrerepresentasjon i datterforetak
I datterforetak som har flere enn 30 ansatte, kan et flertall av
de ansatte kreve at inntil en tredel, men minst to av styrets medlemmer
med varamedlemmer, velges av og blant de ansatte.
Har datterforetaket flere enn 200 ansatte, skal de ansatte velge
ett styremedlem og varamedlem i tillegg til den representasjon som følger
av første ledd. Det kan inngås avtale mellom datterforetaket
og fagforening som omfatter to tredeler av de ansatte eller et flertall
av de ansatte, om at de ansatte isteden for dette styremedlemmet skal velge
to observatører og varamedlemmer.
§ 22 annet og tredje ledd gjelder tilsvarende.
§ 24 Tjenestetid
Styremedlemmer tjenestegjør i to år. I vedtektene kan
tjenestetiden settes kortere eller lengre, men ikke til mer enn fire år.
Ved suppleringsvalg kan kortere tjenestetid fastsettes. Selv om tjenestetiden
er utløpt, skal styremedlemmet bli stående i vervet inntil
nytt medlem er valgt.
Første ledd gjelder ikke styremedlem som er valgt etter §§
22 og 23
§ 25 Tilbaketreden og avsetting før tjenestetiden
opphører
Et styremedlem har rett til å tre tilbake før tjenestetiden
er ute dersom særlig grunn foreligger. Styret skal gis rimelig forhåndsvarsel.
Et styremedlem som er valgt av foretaksmøtet kan avsettes
av dette.
§ 26 Innkalling til styremøter
Styrets leder sørger for at styret holder møter så
ofte som det trengs.
Medlemmer av styret og daglig leder kan kreve at styret sammenkalles.
Med mindre styret for det enkelte tilfelle bestemmer noe annet, har daglig
leder rett og plikt til å være tilstede og til å uttale
seg på styremøtene.
§ 27 Saksbehandlingen i styret
Styret er beslutningsdyktig når minst halvparten av styremedlemmene
er tilstede. Styremøtet ledes av lederen eller i dennes fravær
av nestlederen. Dersom ingen av disse er tilstede, velges en møteleder.
Som styrets beslutning gjelder det som flertallet av de møtende
har stemt for, dersom ikke annet er fastsatt i vedtektene. De som stemmer
for et forslag, må likevel utgjøre mer enn en tredel av samtlige
styremedlemmer for at forslaget skal anses som vedtatt. Ved stemmelikhet
er møtelederens stemme avgjørende.
Ved valg og ansettelser anses den valgt eller ansatt som får
flest stemmer. Styret kan på forhånd bestemme at det skal holdes
ny avstemning dersom ingen får flertall av de avgitte stemmer.
Står stemmetallet likt ved valg av styreleder eller møteleder,
avgjøres valget ved loddtrekning. I andre tilfeller av stemmelikhet
gjelder det som møtelederen har stemt for.
Styrets oppgaver og myndighet
§ 28 Styrets myndighet
Forvaltningen av foretaket hører under styret som har ansvar
for en tilfredsstillende organisering av foretakets samlede virksomhet.
Styret skal fastsette planer og budsjetter for foretakets virksomhet.
Styret skal holde seg orientert om foretakets virksomhet og økonomiske
stilling. Det skal påse at virksomheten drives i samsvar med foretakets
vedtekter, vedtak truffet av foretaksmøtet og vedtatt planer og
budsjetter.
I helseforetak omfatter styrets plikter etter tredje ledd også
datterforetak som foretaket eier.
Styret skal sørge for at bokføringen og formuesforvaltningen
er gjenstand for betryggende kontroll.
§ 29 Styrets tilsynsansvar med daglig leder
Styret skal føre tilsyn med daglig leder og kan fastsette
instruks for denne.
§ 30 Saker av vesentlig betydning m.v.
Før styret i foretak treffer vedtak som antas å være
av vesentlig betydning for foretakets virksomhet eller løsningen
av fastsatte helsepolitiske målsettinger eller oppgaver, skal saken
skriftlig forelegges departementet. Det samme gjelder andre vedtak som
antas å ha prinsipielle sider av betydning eller som antas å
kunne ha vesentlige samfunnsmessige virkninger. I vedtektene kan det fastsettes
nærmere regler om hvilke saker som skal forelegges departementet
etter denne paragrafen.
I datterforetak skal saker som nevnt i første ledd forelegges
departementet av styret i det helseforetak som eier foretaket.
§ 31 Salg av foretakets faste eiendommer m.v.
Vedtak om å avhende eller pantsette faste eiendommer treffes
av foretaksmøtet etter forslag fra styret.
Når foretaksmøtet i datterforetak skal fatte vedtak
etter denne bestemmelsen, skal saken legges fram for foretaksmøtet
i helseforetaket før vedtak fattes. Det kan i vedtektene gjøres
unntak fra denne bestemmelsen i tilfeller hvor eiendommens verdi ikke overstiger
et nærmere bestemt beløp.
§ 32 Lån og garantier
Vedtektene skal fastsette en ramme for låneopptak.
Foretaket kan ikke stille garanti eller pantsette sine eiendeler
til sikkerhet for andres økonomiske forpliktelser.
§ 33 Årlig melding om virksomheten m. .v i helseforetak
Styret i helseforetak skal hvert år utarbeide en melding om
foretaket og foretakets virksomhet som forelegges departementet. Meldingen
skal også omfatte de datterforetak helseforetaket eier.
Meldingen skal bl. a. redegjøre for virksomheten i det foregående
år, herunder skal det redegjøres for gjennomføringen
av krav departementet har stilt til virksomheten. Meldingen skal inneholde
en plan for virksomheten i de kommende fire år.
Nærmere regler om meldingens innhold og frist for å forelegge
den for departementet fastsettes i vedtektene.
Daglig leder
§ 34 Daglig leder
Foretaket skal ha en daglig leder som tilsettes av styret, som også
fastsetter daglig leders lønn. Styret treffer vedtak om å
si opp eller avskjedige daglig leder.
§ 35 Daglig leders myndighet
Daglig leder forestår den daglige ledelsen av foretaket og
skal følge de retningslinjer og pålegg som styret har gitt.
Daglig leder i helseforetak skal også føre tilsyn med datterforetak
helseforetaket eier og skal påse at virksomheten der er i samsvar
med helseforetakets vedtekter og vedtak truffet av foretaksmøtet
og styret.
Den daglige ledelsen omfatter ikke saker som etter foretakets forhold
er av uvanlig art eller av stor betydning. Slike saker kan daglig leder
bare avgjøre når styret i den enkelte sak har gitt daglig
leder myndighet til det, eller når styrets beslutning ikke kan avventes
uten vesentlig ulempe for foretakets virksomhet. Styret skal i så
fall snarest underrettes om saken.
§ 36 Daglig leders rapportering til styret
Daglig leder skal minst hver tredje måned gi styret skriftlig
underretning om foretakets virksomhet. I helseforetak skal underretningen
også omfatte virksomheten til de datterforetak helseforetaket eier.
Det skal særlig redegjøres for foretakets stilling og utvikling
i forhold til vedtatte planer og budsjetter.
Foretakets representasjon utad
§ 37 Foretakets representasjon
Styret representerer foretaket utad og tegner dets firma.
Styret kan gi styremedlem eller daglig leder rett til å tegne
foretakets firma.
Daglig leder representerer foretaket utad i saker som faller inn
under dennes myndighet etter § 35.
§ 38 Overskridelse av representasjonsretten
Har noen som representerer foretaket utad etter reglene i §
37 ved disposisjon på selskapets vegne gått utover sin myndighet,
er disposisjonen ikke bindende for foretaket når foretaket godtgjør
at medkontrahenten forsto eller burde ha forstått at myndigheten
ble overskredet, og det ville stride i mot redelighet å gjøre
disposisjonen gjeldende.
Samarbeid med andre m. v.
§ 39 Samarbeid med andre m v
Et foretak kan samarbeide med andre når dette er egnet til
å fremme foretakets formål eller for øvrig er egnet
til å fremme de oppgaver og målsettinger foretaket skal ivareta.
Slikt samarbeid kan også omfatte deltakelse i selskaper og andre
samarbeidstiltak.
Foretaksmøtet kan gi nærmere regler for samarbeid som
nevnt i første ledd, herunder om deltakelse i selskaper m. v. Selskap
hvor alle deltakerne er foretak opprettet etter denne lov skal organiseres
som ansvarlig selskap. Selskap hvor ikke alle deltagerne er foretak opprettet
etter denne lov skal organiseres med begrenset ansvar.
Regnskap og revisjon
§ 40 Regnskap
Foretak skal føre regnskap etter bestemmelsene i regnskapsloven.
Årsregnskap og årsberetning skal godkjennes av foretaksmøtet.
§ 41 Revisjon
Foretak skal ha registrert eller statsautorisert revisor som velges
av foretaksmøtet.
Riksrevisjonens kontroll
§ 42 Riksrevisjonens kontroll
I helseforetak har Riksrevisjonen rett til å kreve de opplysninger
den finner påkrevet for sin kontroll med statsrådens utøvelse
av eieransvaret, så vel fra helseforetakets daglige leder som fra
styret og den revisor som reviderer årsregnskapet. Den kan i den
utstrekning som finnes nødvendig, selv foreta undersøkelser
i helseforetaket. For øvrig kan Stortinget fastsette regler om Riksrevisjonens
kontroll med forvaltningen av statens interesser i helseforetaket, og herunder
fastsette hvilke dokumenter m.m. som skal sendes Riksrevisjonen.
Riksrevisjonen skal varsles og har rett til å være til
stede i foretaksmøter i helseforetaket.
Oppløsning og avvikling
§ 43 Vedtak om oppløsning
Foretaksmøtet treffer vedtak om oppløsning av foretaket.
§ 44 Avviklingsstyre m v
Når foretaksmøtet har truffet vedtak om oppløsning
etter § 43, skal det velges avviklingsstyre og gi nærmere regler
om avviklingsmåten. Avviklingsstyret velger selv leder og nestleder
hvis ikke foretaksmøtet har gjort det.
Når avviklingsstyret er valgt, trer det ordinære styret
ut av funksjon.
Beslutning om oppløsning skal straks meldes til Foretaksregisteret.
Foretaksregisteret skal samtidig med registrering av meldingen kunngjøre
beslutningen og varsle foretakets fordringshavere om at de må melde
seg til foretaket innen en frist fastsatt av avviklingsstyret. Fristen
regnes fra siste kunngjøring. Fristen skal være på minst
en måned og ikke lenger enn tre måneder. Kunngjøringen
skal rykkes inn to ganger med minst en ukes mellomrom i Norsk Lysingsblad
og en avis som er alminnelig lest på stedet.
Når varslingsfristen overfor kreditorene er utløpt,
og foretakets forpliktelser eventuelt er dekket, skal avviklingsstyret
legge et skriftlig forslag til avviklingsoppgjør fram for foretaksmøtet
til godkjenning.
Når avviklingsoppgjøret er godkjent av foretaksmøtet,
skal avviklingsstyret straks melde fra til foretaksregisteret om at foretaket
er avviklet.
§ 45 Ansvar etter avviklingen
Etter at foretaket er avviklet, svarer i helseforetak staten og i
datterforetak det helseforetaket som eide foretaket overfor kreditorer
som ikke har fått dekning.
Alle krav foreldes senest tre år regnet fra det tidspunkt da
helseforetakets avvikling ble registrert i Foretaksregisteret. Dette gjelder
bare krav som forfaller før utløpet av denne foreldelsesfristen.
Slike krav foreldes likevel ikke før seks måneder etter forfall.
For krav som forfaller etter utløpet av treårsfristen,
gjelder foreldelseslovens alminnelige regler.
Erstatningsansvar
§ 46 Erstatningsansvar
Styremedlem, daglig leder og medlem av avviklingsstyret plikter å
erstatte tap som vedkommende forsettlig eller uaktsomt har voldt foretaket,
foretakets eier eller andre under utførelsen av sin oppgave.
Erstatningsansvar etter første ledd kan lempes etter lov om
skadeserstatning § 5-2. Beslutning om at foretaket skal gjøre
ansvar gjeldende, treffes av foretaksmøtet.
Omdanning
§ 47 Omdanning
Fylkeskommunal og statlig virksomhet eller del av slik virksomhet,
kan overføres til helseforetak eller datterforetak ved at eiendeler,
rettigheter, herunder offentlige tillatelser, og forpliktelser som er knyttet
til virksomheten overføres som en helhet til foretaket.
Overføring til foretaket av forpliktelser knyttet til fylkeskommunen
og staten har frigjørende virkning for denne. Fordringshavere og
andre rettighetshavere kan ikke motsette seg overføringen eller
gjøre gjeldende at overføringen utgjør en bortfallsgrunn
for rettsforholdet.
Omregistrering i grunnboken og andre offentlige registre i forbindelse
med overføringen skjer ved navneendring.
Det som er bestemt i paragrafen her, gjelder tilsvarende ved overføring
av virksomhet til helseforetak eller datterforetak fra heleid fylkeskommunalt
og statlig selskap eller foretak.
Bestemmelsene i paragrafen her gjelder også tilsvarende ved
overføring av virksomhet mellom helseforetak, mellom helseforetak
og datterforetak, og mellom datterforetak. Forrige punktum medfører
ingen begrensninger i ansvaret etter § 7.
Ikrafttredelses- og overgangsregler samt endringer i andre lover
§ 48 Ikrafttredelse
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.
§ 49 Overgangsregler
Kongen kan gi nærmere overgangsregler.
§ 50 Endringer i andre lover
Fra den tid loven trer i kraft gjøres følgende endringer
i andre lover:
-
I lov 21.juni 1985 nr.78 om registrering av foretak gjøres følgende
endringer:
§ 2-1 første ledd nr. 10 skal lyde:
Helseforetak og datterforetak, jf. lov ……
Overskriften til § 3-9 skal lyde:
Statsforetak, helseforetak og datterforetak.
Innledningen til § 3-9 første ledd skal lyde:
For statsforetak, helseforetak og datterforetak skal registeret
inneholde opplysninger om:
§ 3-9 annet ledd (nytt) skal lyde:
For datterforetak skal dessuten registeret inneholde opplysninger
om hvilket helseforetak som eier foretaket.
§ 4-4 bokstav a skal lyde:
Bekreftet gjenpart av stiftelsesdokument og bekreftet utskrift av
protokollen fra generalforsamlinger, meldte opplysninger i aksjeselskap,
allmennaksjeselskap, annet selskap med begrenset ansvar, forening og annen
innretning; stiftelsesavtalen i ansvarlig selskap, kommandittselskap og
europeisk økonomisk foretaksgruppe, selskapsavtalen for interkommunale
selskaper, for stiftelser den disposisjonen som danner grunnlaget for stiftelsen
og
bekreftet gjenpart av vedtak om opprettelse av helseforetak eller datterforetak.
§ 4-4 bokstav e første punktum skal lyde:
Erklæring fra revisor om at de opplysninger som er gitt om
innbetaling av aksjekapital, selskapskapital i kommandittselskap, jf. §
3-3 nr. 6 og 7, grunnkapital i stiftelse og innskuddskapital i statsforetak,
interkommunale selskap, helseforetak og datterforetak er riktige.
2. I lov 21. juni 1985 nr. 79 om enerett til firma og andre forretningskjennetegn
gjøres følgende endringer:
§ 2-2 ellevte ledd skal lyde:
Firma for helseforetak skal inneholde ordene helseforetak eller
forkortelsen HF. Firma for datterforetak skal inneholde ordene datterforetak
ellerDF.
3. I lov 21. juni 1985 nr. 83 om ansvarlige selskaper og kommandittselskaper
gjøres følgende endring:
§ 1-1 femte ledd skal lyde:
Kommune, fylkeskommune eller interkommunalt selskap kan ikke
være deltaker i ansvarlig selskap eller kommandittselskap etter loven.
4. I lov 17. juli 1998 nr 56 om årsregnskap m.v. (regnskapsloven)
gjøres følgende endringer:
§ 1-2 skal nr 12 lyde:
Helseforetak og datterforetak.
Nåværende nr 12 blir nytt nr 13.
§ 1-3 annet ledd første punktum skal lyde:
Regnskapspliktige etter § 1-2 første ledd som ikke faller
inn under nr. 11 eller 13, er morselskaper hvis vedkommende på
grunn av avtale eller som eier av aksjer eller andeler har
bestemmende innflytelse over et annet foretak
10 Utkast til lov om endringer i lov 24. juli 1999 nr. 66 om spesialisthelsetjenesten
m.m. og i enkelte andre lover.
I
I lov 24. juli 1999 nr. 66 om spesialisthelsetjenesten
m.m. gjøres følgende endringer:
§ 1-2 første ledd skal lyde:
Loven gjelder for spesialisthelsetjenester som tilbys
eller ytes i riket av staten og private, når ikke annet følger
av de enkelte bestemmelser i loven.
§ 1-2 fjerde ledd oppheves.
Ny § 2-1 skal lyde:
§ 2-1 Statens ansvar for spesialisthelsetjenester
Staten har det overordnede ansvar for at befolkningen
gis nødvendig spesialisthelsetjeneste.
Nåværende § 2-1 blir ny § 2-1a og
skal lyde:
§ 2-1aHelseforetakenes ansvar for spesialisthelsetjenester
Helseforetakene skal sørge for at personer med
fast bopel eller oppholdssted innen helseregionen tilbys spesialisthelsetjeneste
i og utenfor institusjon, herunder
-
sykehustjenester,
-
medisinsk laboratorietjenester og radiologiske tjenester,
-
akuttmedisinsk beredskap,
-
medisinsk nødmeldetjeneste og ambulansetjeneste med
bil og eventuelt med båt.
Helseforetaket plikter å yte hjelp ved ulykker og andre
akutte situasjoner i helseregionen.
Tjenester som nevnt i første ledd kan ytes av helseforetakene
selv, eller ved at de inngår avtale med andre tjenesteytere.
Departementet kan i forskrift stille krav til tjenester
som omfattes av denne loven.
Nåværende § 2-1a blir ny § 2-1b
og skal lyde:
§ 2-1b Beredskapsplan
Helseforetaket skal utarbeide beredskapsplaner etter lov
om helsemessig og sosial beredskap for institusjoner og tjenester som helseforetaket
skal sørge for, jf. § 2-1a i denne lov.
Beredskapsplanene skal samordnes med kommunenes, fylkeskommunens
og de andre helseforetakenes beredskapsplaner.
Nåværende § 2-1b blir ny § 2-1c
og skal lyde
§ 2-1c Bistand ved ulykker og andre akutte situasjoner
Dersom forholdene tilsier det, skal helsetjenesten til
helseforetaket yte bistand til andre helseforetak ved ulykker og andre
akutte situasjoner. Anmodning om bistand fremmes av det helseforetaket
som har bistandsbehovet.
Det helseforetaket som mottar bistand etter første
ledd, skal yte helseforetaket som bidrar med hjelp, kompensasjon for utgifter
som pådras, med mindre noe annet er avtalt.
Nåværende § 2-1c blir ny § 2-1d
og skal lyde:
§ 2-1d Helseforetakets adgang til å
disponere helsepersonell i enkelte akutte situasjoner
Ved ulykker og andre akutte situasjoner som forårsaker
ekstraordinær pågang av pasienter, kan helseforetaket pålegge
helsepersonell som tjenestegjør i helseforetaket og institusjoner
som helseforetaket eier, å utføre nærmere tilvist arbeid.
Departementet kan pålegge lege å delta i lokal
redningssentral.
§ 2-2 skal lyde:
§ 2-2Statens ansvar for luftambulansetjenesten
Staten skal sørge for at allmennheten tilbys luftambulansetjeneste.
Staten kan inngå avtale med offentlige eller private ambulanseutøvere.
§ 2-4 skal lyde:
§ 2-4 Departementets bestemmelser om lands- og
flerregionale funksjoner og markedsføring av spesialisthelsetjenester
Departementet kan ved forskrift eller i det enkelte tilfelle
gi bestemmelser om:
-
lands- og flerregionale funksjoner og
-
markedsføring av tjenester som omfattes av denne loven,
herunder forbud mot visse former for markedsføring.
§ 2-5 skal lyde:
§ 2-5 Ventelisteregistrering
Departementet kan gi forskrifter om
-
føring av ventelister over pasienter som søker
og har behov for helsehjelp som omfattes av denne loven,
-
ansvar for å skaffe registrerte pasienter innenfor
visse prioriterte pasientgrupper helsehjelp på offentlig institusjon,
samt pasienters rett til selv å skaffe slik helsehjelp.
§ 2-6 første ledd skal lyde:
Helseforetak skal utarbeide en individuell plan for pasienter
med behov for langvarige og koordinerte tilbud. Helseforetaket skal samarbeide
med andre tjenesteytere om planen for å bidra til et helhetlig tilbud
for pasientene.
§ 2-7 blir ny § 3-10 (se nedenfor).
§ 2-8 blir ny § 3-11 (se nedenfor).
§ 3-1 annet ledd skal lyde:
Helseforetak skal utpeke det nødvendige antall
helseinstitusjoner eller avdelinger i slike institusjoner innen helseregionen
med tilsvarende plikt overfor pasient som trenger psykiatrisk helsehjelp.
Nåværende § 2-7 blir ny § 3-10 og
skal lyde:
§ 3-10 Opplæring, etterutdanning og videreutdanning
Helseinstitusjoner som omfattes av denne loven skal sørge
for at ansatt helsepersonell gis slik opplæring, etterutdanning og
videreutdanning som er påkrevet for at den enkelte skal kunne utføre
sitt arbeid forsvarlig.
Nåværende § 2-8 blir ny § 3-11 og
skal lyde:
§ 3-11 Om informasjon
Helseinstitusjoner som omfattes av denne loven har plikt
til å gi videre den informasjon som er nødvendig for at allmennheten
skal kunne ivareta sine rettigheter, jf. lov om pasientrettigheter §
2-1, § 2-2, § 2-3, § 2-4 og § 2-5.
Helseinstitusjoner som omfattes av denne loven har plikt
til å gi slik informasjon som pasienter har rett til å motta
etter lov om pasientrettigheter § 3-2 siste ledd.
Departementet kan gi forskrift om det nærmere innhold
i informasjonsplikten etter denne bestemmelsen.
Kapitel 4får ny overskrift som skal lyde:
Kapittel 4Godkjenning av helseinstitusjoner og helsetjenester
og legefordeling.
§ 4-1 annet ledd skal lyde:
Ved vurderingen av om godkjenningen skal gis, kan det
blant annet legges vekt på om samfunnsmessige eller faglige hensyn
taler for at helseinstitusjonen eller helsetjenesten godkjennes, om helseinstitusjonen
eller helsetjenesten er omfattet av planer utarbeidet av helseforetak jf.
lov om helseforetak § 33, og om de tjenester som skal ytes pasientene
synes forsvarlige.
Nåværende § 5-5 blir ny § 4-2 og
skal lyde:
§ 4-2Legefordeling
Departementet kan hvert år fastsette:
-
antall nye spesialistlegestillinger innen hver medisinsk
spesialitet som kan opprettes ved institusjoner og tjenester som er omfattet
av planer utarbeidet av de enkelte helseforetak jf. lov om helseforetak
§ 33.
-
antall nye hjemler for avtaler om drift av privat spesialistpraksis
som kan opprettes av hvert enkelt helseforetak.
Antall nye stillinger og avtalehjemler som nevnt i første
ledd angis som en samlet ramme for hver enkelt helseforetak fordelt på
de enkelte medisinske spesialiteter.
Departementet kan ved forskrift gi nærmere regler
til utfylling og gjennomføring av denne bestemmelsen.
§§ 5-1, 5-2, 5-3 og 5-4 oppheves.
Nåværende kapittel 6 blir nytt kapittel 5.
§ 6-1 blir ny § 5-1 og skal lyde:
§ 5-1Ansvaret for utgiftene
Den som eier helseinstitusjon eller annen virksomhet som
omfattes av denne loven, skal selv dekke utgiftene til planlegging, utbygging,
drift, vedlikehold og endring av institusjonen eller tjenestene.
§§ 6-2, 6-3 og 6-4 oppheves.
Nåværende § 6-5 blir ny § 5-2 og
skal lyde:
§ 5-2 Pasientens bostedsregion
Som bostedsregion skal regnes den helseregion der pasienten
har sin faste bopel. Dersom pasienten ikke har fast bopel, skal den helseregion
hvor vedkommende har sitt faste oppholdssted regnes som bostedsregion.
For pasient som oppholder seg i institusjon eller privat
forpleiningssted hvor oppholdsutgiftene helt eller delvis dekkes av det
offentlige etter denne loven, skal forholdene på den tid da vedkommende
ble mottatt i institusjon eller forpleiningssted legges til grunn.
Inntil et barn fyller 16 år har barnet samme bostedsregion
som foreldrene eller som den av foreldrene barnet lever hos eller senest
levde hos. For barn som fyller 16 år under opphold i institusjon
eller forpleiningssted som nevnt i annet ledd, skal det ved fortsatt opphold
legges til grunn samme bostedsregion som før barnet fylte 16 år.
Departementet avgjør i tvilstilfeller hvor en pasient
har bostedsregion.
Nåværende § 6-6 blir ny § 5-3 og
skal lyde:
§ 5-3 Refusjonskrav mot pasientens bostedsregion
Helseforetakenes behandlings- og forpleiningsutgifter
skal dekkes av helseforetaket i pasientens bostedsregion, jf § 5-2.
Det samme gjelder utgifter til behandling og forpleining som ytes av andre
tjenesteytere etter avtale med helseforetaket i pasientens bostedsregion,
jf § 2-1a. Til gjennomføring av psykisk helsevern dekkes også
andre utgifter av helseforetaket i pasientens bostedsregion.
Helseforetaket i pasientens bostedsregion skal dekke utgifter
til behandling og forpleining:
-
når det i henhold til internasjonal overenskomst foreligger
rett til å reise til utlandet for å få nødvendig
behandling. Dette gjelder også når andre norske myndigheter
har forskottert beløpet overfor utenlandsk tjenesteyter,
-
når utgifter til sykehusbehandling i utlandet finansieres
av folketrygden etter folketrygdloven § 5-22. Utgiftene dekkes i samme
utstrekning som om behandlingen hadde funnet sted i Norge.
Departementet kan gi forskrift om beregning av utgifter som
nevnt i første og annet ledd, og kan fastsette samme refusjonssatser
for en eller flere grupper av institusjoner.
Utgifter til laboratorie- og røntgentjenester dekkes
bare av helseforetaket i pasientens bostedsregion, jf § 5-2, dersom
dette følger av avtale mellom helseforetaket i bostedsregionen og
den som yter slike tjenester. Helseforetakene skal gjøre kjent hvilke
medisinske laboratorier og røntgeninstitutt de har avtale med. Departementet
kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om finansieringen av laboratorie-
og røntgentjenester, herunder overgangsordninger.
Nåværende § 6-7 blir ny § 5-4.
Nåværende § 6-8-blir ny § 5-5
Nåværende § 6-9 blir ny § 5-6 og
skal lyde:
§ 5-6 Pasienters egenbetaling
Departementet kan gi forskrift om:
-
pasienters betaling for poliklinisk behandling ved institusjon,
hos legespesialist og spesialist i klinisk psykologi, herunder fritak for
betaling ved forsinket behandling/undersøkelse eller kontroll,
-
pasienters betaling for bestilt time som ikke benyttes ved
poliklinikk, hos legespesialist og spesialist i klinisk psykologi,
-
adgang til å bestemme at pasienter som oppholder seg
i langtidsinstitusjoner helt eller delvis skal dekke 25 prosent av forpleiningsutgiftene
når dette finnes rimelig etter pasientens økonomiske kår.
Det kan ikke tas refusjon i kontantytelser som pasienten oppebærer
etter folketrygdloven og heller ikke i midler som skriver seg fra slike
ytelser.
Nåværende kapittel 7 blir nytt kapittel 6.
Nåværende § 7-1 blir ny § 6-1.
Nåværende § 7-2 blir ny § 6-2.
§ 7-3 oppheves.
Nåværende § 7-4 blir ny § 6-3 og
skal lyde:
§ 6-3 Veiledningsplikt overfor kommunehelsetjenesten
Helsepersonell som er ansatt i statlige helseinstitusjoner
som omfattes av denne loven, eller som mottar tilskudd fra helseforetak
til sin virksomhet, skal gi kommunehelsetjenesten råd, veiledning
og opplysninger om helsemessige forhold som er påkrevet for at kommunehelsetjenesten
skal kunne løse sine oppgaver etter lov og forskrift.
Nåværende kapittel 8 blir nytt kapittel 7.
Nåværende § 8-1 blir ny § 7-1.
II
I lov 22. juni 1962 nr. 12 om pensjonsordning for sykepleiere
gjøres følgende endringer:
§ 1 første ledd første punktum skal
lyde:
Offentlig godkjente sykepleiere ansatt i privat, fylkeskommunal
eller statlig virksomhet omfattet av lov 2. juli 1999 nr. 61
om spesialisthelsetjenesten m.m. og lov om helseforetak, skal være
medlemmer i pensjonsordningen for sykepleiere.
III
I lov 12. mai 1972 nr. 28 om atomenergivirksomhet gjøres
følgende endringer:
§ 49 skal lyde:
§ 49. (offentlig sikringstiltak).
Kongen kan bestemme at helseforetak, kommunale
og fylkeskommunale myndigheter i det område et atomanlegg er eller
blir oppført, eller i fareområdet omkring, skal samarbeide
med innehaveren om sikringstiltak til vern for befolkningen i området.
Etter nærmere regler som Kongen gir, bør det utarbeides en
plan for sikrings- og hjelpetiltak i ulykkestilfelle, herunder om nødvendig
også tvungen evakuering.
IV
I lov 13. juni 1975 nr. 50 om svangerskapsavbrudd gjøres
følgende endringer:
§ 14 skal lyde:
§ 14 Helseforetaket skal organisere
sykehustjenesten slik at kvinnen innen helseregionen til enhver tid kan
få utført svangerskapsavbrudd, jf. lov om spesialisthelsetjenesten
m.m. § 2-1a. Ved organiseringen skal det tas hensyn til helsepersonell
som av samvittighetsgrunner ikke ønsker å utføre eller
assistere ved slike inngrep.
V
I lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i
kommunene gjøres følgende endringer:
§ 1-4 skal lyde:
§ 1-4. (Planlegging, informasjon og samordning)
Kommunen skal planlegge sin helsetjeneste; herunder helsetjeneste
ved bedrifter og ved primærnæring i kommunen, i samsvar med
lov om planlegging av og forsøksvirksomhet i sosialtjenesten og
helsetjenesten i kommunene.
Kommunens helsetjeneste skal til enhver tid ha oversikt
over helsetilstanden i kommunen og de faktorer som kan virke inn på
denne. Helsetjenesten skal foreslå helsefremmende og forebyggende
tiltak i kommunen.
Helsetjenesten skal medvirke til at helsemessige hensyn
blir ivaretatt av andre offentlige organer hvis virksomhet har betydning
for helsetjenestens arbeid. Slik medvirkning skal skje blant annet gjennom
råd og uttalelser og ved deltakelse i plan- og samarbeidsorganer
som blir opprettet. Helsetjenesten skal av eget tiltak gi informasjon om
de forhold som er nevnt i annet ledd, første punktum til de offentlige
organer som har ansvar for iverksetting av tiltak som kan virke inn på
helsen. Dersom helsetjenesten blir kjent med forhold som vedrører
arbeidsmiljøloven, produktkontrolloven, forurensningsloven og genteknologiloven,
skal helsetjenesten underrette de berørte fagmyndigheter slik at
disse kan fatte vedtak. Departementet gir nærmere regler om samarbeidet
med andre fagmyndigheter på områder der også helsetjenesten
har kompetanse og om koordinering av tiltak.
Kommunen kan samarbeide med privat organisasjon o.l. hvor
det er egnet til å fremme helsetjenestens formål.
Kommunen skal samarbeide med fylkeskommune, helseforetak
og stat slik at helsetjenesten i landet best mulig kan virke som en enhet.
Kongen kan gi nærmere forskrifter om bedriftshelsetjenesten,
jf. § 1-3 fjerde ledd.
§ 5-1 skal lyde:
§ 5-1. (Kommunens ansvar for utgifter)
Kommunen skal dekke utgiftene ved helsetjeneste den har
ansvaret for. Jf. § 1-3 første og annet ledd.
Utgifter til privat praksis som drives etter avtale med
kommunen skal delvis dekkes av kommunen etter nærmere avtale mellom
den privatpraktiserende og kommunen. Utgifter til helsetjeneste ved bedrifter
og primærnæring dekkes ikke av kommunen. Dette gjelder og når
slik helsetjeneste organiseres av kommunen.
Departementet kan gi forskrift om at kommunen på
nærmere fastsatte vilkår skal dekke utgifter for pasienter
som er ferdigbehandlet, men som oppholder seg i helseforetaketssykehus
i påvente av et kommunalt tilbud.
VI
I lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester
gjøres følgende endringer:
§ 2-4 skal lyde:
§ 2-4. Fylkeskommunens og helseforetakets
ansvar.
Fylkeskommunen er ansvarlig for at de oppgaver som den
er pålagt etter §§ 7-1 til 7-4 blir utført.
Helseforetaket er ansvarlig for at de oppgaver som
helseforetakets spesialisthelsetjeneste er pålagt etter kapittel
6A blir utført.
§ 2-5 skal lyde:
§ 2-5. Statens oppgaver og myndighet.
Departementet skal
a) føre tilsyn med at loven og forskriftene og
andre bestemmelser som gjelder for tjenester og tiltak etter denne loven,
blir anvendt riktig og på en måte som fremmer lovens formål
på en god og hensiktmessig måte,
b) sørge for at erfaringene med loven blir vurdert,
og at det blir gjennomført nødvendige endringer i regelverket,
c) gi de retningslinjer og instrukser som er nødvendige
for å nå det mål som er nevnt i
bokstav a,
d) arbeide for at det blir satt igang forskning som kan
få betydning for løsningen av oppgaver etter loven,
e) sørge for at det finnes et forsvarlig tilbud
for utdanning av personale, og at de som skal anvende loven ellers får
forsvarlig veiledning,
f) sørge for at det blir utarbeidet informasjonsmateriell
som sosialtjenesten kan bruke,
jf. § 3-5.
Departementet kan kreve at kommunale og fylkeskommunale
organer samt helseforetak og datterforetak, jf. lov om helseforetak,
som hører under denne loven, uten hinder av taushetsplikten gir
de opplysninger og meldinger som er nødvendige for at departementet
kan utføre sine oppgaver etter første ledd. Det samme gjelder
for institusjoner og boliger med heldøgns omsorgstjenester som omfattes
av kapittel 7 i loven. Departementet kan kreve adgang til alle institusjoner
og boliger med heldøgns omsorgstjenester som går inn under
kapittel 7.
§ 6A-6 skal lyde:
§ 6A-6. Kommunens saksbehandling ved vedtak
om bruk av tvang og makt
Vedtak i medhold av § 6A-4 annet ledd bokstavene
b og c, tredje ledd og § 6A-5 treffes av den som har det overordnete
faglige ansvaret for tjenesten. Helseforetakets spesialisthelsetjeneste
skal bistå ved utformingen og gjennomføringen av tiltakene.
Vedtaket skal settes opp skriftlig og inneholde:
a) tjenestemottakerens navn og tid og sted for vedtaket
b) beskrivelse av tjenestemottakerens situasjon og en
faglig vurdering av denne
c) beskrivelse av de tiltakene som skal settes i verk
og den faglige begrunnelsen for disse
d) fastsettelse av tidsramme for tiltakene
e) bekreftelse på at vilkårene i kapitlet
er oppfylt
f) angivelse av faglig ansvarlig for gjennomføringen
av tiltaket
g) hvilken veiledning og oppfølging som skal gis
h) hvordan registrering og rapportering av tiltakene skal
skje.
Beslutning om bruk av tvang og makt etter § 6A-4
annet ledd bokstav a treffes av den som har det daglige ansvaret for tjenesten,
eller - dersom det ikke er tid til dette - av tjenesteyteren. Melding om
tiltakene skal straks sendes skriftlig til den faglig ansvarlige for tjenesten,
fylkesmannen, verge eller hjelpeverge og pårørende, eller
på den måten fylkesmannen beslutter. Meldingen skal opplyse
om adgangen til å klage etter § 6A-8. Reglene i annet ledd bokstavene
a-f om hva som skal nedtegnes gjelder tilsvarende.
Tjenestemottakeren, vergen eller hjelpevergen og pårørende
skal høres før det treffes vedtak om bruk av tvang eller
makt etter § 6A-4 annet ledd bokstavene b og c, tredje ledd og §
6A-5, og gis opplysning om fylkesmannens overprøvings- og tilsynsmyndighet.
Dersom verge eller hjelpeverge ikke allerede er oppnevnt
der det skal fattes vedtak etter § 6A-4 annet ledd bokstavene b og
c, tredje ledd og § 6A-5, skal hjelpeverge oppnevnes. Kommunen skal
begjære oppnevning av hjelpeverge dersom ikke oppnevning er begjært
av andre som kan framsette slik begjæring, jf. vergemålsloven
§ 90a. Opplysninger om personlige forhold som hjelpevergen mottar,
kan bare gis videre dersom det er nødvendig for å utføre
hjelpevergeoppdraget.
§ 6A-7 skal lyde:
§ 6A-7. Fylkesmannens overprøving
Vedtak om tiltak etter § 6A-4 annet ledd bokstavene
b og c, tredje ledd og § 6A-5, skal sendes fylkesmannen til overprøving.
Vedtaket skal samtidig sendes helseforetakets spesialisthelsetjeneste,
verge eller hjelpeverge og pårørende som kan avgi uttalelse
til fylkesmannen. Frist for å avgi slik uttalelse er en uke fra vedtaket
er mottatt. Vedtaket kan ikke iverksettes før fylkesmannen har ferdigbehandlet
saken.
Fylkesmannen kan prøve alle sider av saken fullt
ut.
Fylkesmannen skal gi pårørende, vergen eller
hjelpevergen opplysning om klageadgangen etter § 6A-8 tredje ledd
og adgangen til å bringe vedtaket inn for herreds- eller byretten
etter § 6A-9.
§ 6A-10 skal lyde:
§ 6A-10. Evaluering av tiltaket
Tiltaket skal kontinuerlig vurderes, og avbrytes straks,
dersom det viser seg ikke å ha de forutsatte konsekvenser eller å
ha uforutsette, negative virkninger.
Etter at tiltakene er gjennomført, skal den faglig
ansvarlige for tjenesten utarbeide en rapport hvor gjennomføringen
og resultatene av tiltaket evalueres. Rapporten sendes fylkesmannen, helseforetakets
spesialisthelsetjeneste, verge eller hjelpeverge og pårørende.
§ 6A-12 skal lyde:
§ 6A-12. Helseforetakets plikter
Helseforetaket plikter å sørge for
at spesialisthelsetjenesten har den kompetansen og bemanningen som
er nødvendig for å yte forsvarlig bistand til kommunene ved
tiltak etter dette kapitlet.
§ 6A-13 skal lyde:
§ 6A-13. Helseforetakets spesialisthelsetjeneste
Reglene i dette kapitlet gjelder tilsvarende for ansatte
i
helseforetakets spesialisthelsetjeneste når de deltar i tiltak
etter kommunale vedtak etter § 6A-6.
Som ledd i spesialisthelsetjenestens utførelse
av oppgaver etter § 6A-6, kan helseforetakets spesialisthelsetjeneste
treffe vedtak om bruk av tvang og makt i medhold av reglene i dette kapitlet.
Saksbehandlingsreglene i dette kapitlet gjelder så langt de passer.
VII
I lov 5. august 1994 nr. 55 om vern mot smittsomme
sykdommer gjøres følgende endringer:
§ 4-2 skal lyde:
§ 4-2. Forbud mot utførelse av arbeid
m.m.
En smittet person med en allmennfarlig smittsom sykdom
som gjennom sitt arbeid eller deltagelse i undervisning er en alvorlig
fare for overføring av smitte til andre, kan forbys å utføre
dette arbeidet eller delta i undervisningen for opptil tre uker dersom
hensynet til smittevernet krever det. Ved nytt vedtak kan forbudet forlenges
med opptil tre uker.
Vedtak etter første ledd skal gjøres av
kommunelegen sammen med legen som helseforetaket har utpekt etter
§ 7-3 tredje ledd.
Fylkeslegen avgjør klage over vedtak. Når
legene som skal gjøre vedtak etter andre ledd er uenige, skal fylkeslegen
delta i avgjørelsen. Statens helsetilsyn avgjør klagen når
fylkeslegen har vært med i første instans. En klage har ikke
utsettende virkning på iverksetting av vedtak etter denne paragrafen.
Når smittede personer gjennom sitt arbeid eller
ved deltagelse i undervisning kan utgjøre en alvorlig fare for overføring
av smitte til andre, kan departementet i forskrift fastsette at det skal
være forbudt å utføre et bestemt arbeid eller deler
av det eller delta i undervisning.
§ 5-8 skal lyde:
§ 5-8. Hastevedtak
Hastevedtak etter § 5-2 kan gjøres av kommunelegen
sammen med den legen som helseforetaket har utpekt etter §
7-3 tredje ledd. Blir de ikke enige, gjelder § 4-2 tredje ledd tilsvarende.
Et hastevedtak etter § 5-2 kan gjøres bare
dersom de interesser som vedtaket skal ivareta, kan bli vesentlig skadelidende
om vedtaket ikke blir gjort eller gjennomført straks.
§ 6-1 skal lyde:
§ 6-1. Rett til smittevernhjelp
Enhver har rett til nødvendig smittevernhjelp.
Smittevernhjelp er å anse som en del av rett til nødvendig
helsehjelp fra kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, jf.
pasientrettighetsloven
§ 2-1 første og annet ledd.
Den som det etter en faglig vurdering er grunn til å
anta er i fare for å bli smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom
har rett til nødvendig smittevernhjelp i form av vaksinasjon, informasjon
og annen nødvendig forebyggende hjelp. En smittet person med en
allmennfarlig smittsom sykdom har rett til medisinsk vurdering og utredning
(diagnostikk), behandling, pleie og annen nødvendig smittevernhjelp.
Smittevernhjelp som nevnt i dette leddet kan ikke nektes med den begrunnelse
at det ikke er dekning for utgiftene på vedtatte budsjetter.
Den som søker smittevernhjelp kan påklage
avgjørelsen til fylkeslegen hvor han/hun mener feil er begått.
Slik klagerett har også pårørende.
Departementet kan gi forskrifter til utfylling av denne
bestemmelsen, herunder smittevernhjelp mot andre smittsomme sykdommer.
§ 7-3 skal lyde:
§ 7-3. Helseforetakets ansvar
Helseforetaket skal sørge for at befolkningen
i
helseregionen med hensyn til smittsom sykdom er sikret nødvendig
spesialistundersøkelse, laboratorieundersøkelse, poliklinisk
behandling og sykehusbehandling, forsvarlig isolering i sykehus, og annen
spesialisthelsetjeneste.
Helseforetaket skal utarbeide en plan om helseforetakets
tiltak og tjenester for å forebygge smittsomme sykdommer eller motvirke
at de blir overført.
Helseforetaket skal utpeke en sykehuslege som kan
gjøre vedtak etter §§ 4-2 og 5-8 sammen med kommunelegen.
§ 7-11 skal lyde:
§ 7-11. Forskrifter om organisering, samarbeid,
oppgaver, utgiftsfordeling og smittevernberedskap
Departementet kan i forskrift gi bestemmelser om samarbeid,
og om hvilket ansvar og hvilke oppgaver kommuner, fylkeskommuner og
helseforetak skal ha etter denne loven, kommunehelsetjenesteloven og
lov om spesialisthelsetjenesten m.m. i forbindelse med smittsomme sykdommer.
Departementet kan bestemme at lov 23. juni 2000 nr.
56 om helsemessig og sosial beredskap helt eller delvis skal gjelde
på tilsvarende måte når det er påkrevd av hensyn
til smittevernet, bl.a. for å kunne pålegge kommuner, fylkeskommuner,
helseforetak
og helsepersonell nødvendig smittevernberedskap. Departementet kan
i forskrift fastsette nærmere bestemmelser om beredskap og beredskapsplaner
i forbindelse med et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom.
VIII
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd gjøres
følgende endringer:
§ 5-4 skal lyde:
§ 5-4. Legehjelp
Trygden yter stønad til dekning av utgifter til
undersøkelse og behandling hos lege.
Stønad til legehjelp gis bare dersom legen har
avtale om driftstilskott med kommunen, jf kommunehelsetjenesteloven §
5-1, eller helseforetaket, jf. spesialisthelsetjenesteloven §2-1atredje
ledd. Det kreves ikke avtale om driftstilskott når legehjelpen
gis av kommunal legevakt eller gjelder øyeblikkelig hjelp.
Stønaden ytes etter fastsatte satser.
Departementet gir forskrifter om stønad etter denne
paragrafen, herunder om tilskott til fellestiltak for leger, og kan i forskrift
gjøre unntak som utvider kretsen av leger etter annet ledd.
§ 5-7 skal lyde:
§ 5-7. Psykologhjelp
Trygden yter stønad til dekning av utgifter til
undersøkelse og behandling hos psykolog som er godkjent spesialist
i klinisk psykologi.
Stønad til psykologhjelp gis bare dersom psykologen
har avtale om driftstilskott med helseforetaket, jf. spesialisthelsetjenesteloven
§ 2-1 a tredje ledd.
Det er et vilkår for rett til stønad at medlemmet
er henvist enten fra lege eller fra barnevernsadministrasjonens leder.
Det ytes likevel stønad for opptil tre undersøkelser eller
samtaler uten henvisning.
Stønaden ytes etter fastsatte satser.
Departementet gir forskrifter om stønad etter denne
paragrafen, herunder om tilskott til fellestiltak for psykologer, og kan
i forskrift gjøre unntak som utvider kretsen av psykologer etter
annet ledd.
§ 18-8 skal lyde:
§ 18-8. Barnepensjon under opphold i helseinstitusjon
o.l.
Bestemmelsene i denne paragrafen gjelder for barn som
mottar pensjon, og som har rett til fri forpleining under langtidsopphold
i en helseinstitusjon under statlig ansvar. Departementet kan gjøre
unntak for visse institusjoner og bestemte persongrupper.
Pensjonen ytes uten reduksjon for innleggelsesmåneden
og den påfølgende måneden. Deretter blir pensjonen redusert
etter bestemmelsene i § 18-9. Pensjonen omregnes bare dersom oppholdet
antas å ville vare mer enn fem måneder inkludert hele innleggelsesmåneden.
Sammenhengende oppholdstid i ulike institusjoner som er
omfattet av paragrafen her og institusjoner der pasienten etter lov betaler
en del av oppholdsutgiftene selv, skal ses under ett. Med sammenhengende
oppholdstid skal forstås opphold som tar til før det er gått
tre måneder etter utskrivingen fra en institusjon. Pensjonen blir
da redusert fra måneden etter den nye innleggelsen.
Fra og med utskrivingsmåneden ytes det barnepensjon
etter lovens vanlige bestemmelser.
IX
I lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring
av psykisk helsevern gjøres følgende endringer:
§ 3-11 skal lyde:
§ 3-11. Klage til Statens helsetilsyn
Statens helsetilsyn kan etter klage endre kontrollkommisjonens
vedtak om ikke å innlegge en person som søkes overført
fra annen institusjon eller anstalt. Klageordningen gjelder bare overføringer
som søkes for pasienter under tvungent psykisk helsevern og bare
for:
a. pasienter i institusjoner for døgnopphold som
er godkjent for tvungent psykisk helsevern. Overføring mellom
institusjoner for døgnopphold under samme helseforetak
omfattes likevel ikke av klageordningen.
b. innsatte i fengselsvesenets anstalter.
Kontrollkommisjonens vedtak kan ikke endres for så
vidt det er begrunnet med at vedkommende ikke oppfyller vilkårene
for tvungent psykisk helsevern etter § 3-3 første ledd.
Klageretten til Statens helsetilsyn i saker som er nevnt
i første ledd, utøves av pasienten eller vedkommende faglig
ansvarlige, eller av den innsatte eller den ansvarlige fengselsmyndighet.
De som kan klage, kan også be om overføring som nevnt i første
ledd og kan klage vedtaket inn for kontrollkommisjonen.
§ 5-2 skal lyde:
§ 5-2. Vedtak om behandlingsansvaret
Helseforetaket i domfeltes bostedsregion
avgjør hvilken institusjon som skal ha behandlingsansvaret for den
domfelte. Kongen kan ved forskrift overføre kompetansen etter denne
bestemmelsen til en annen myndighet.
Helseforetaket har ansvaret for at det tvungne
psykiske helsevernet settes i verk umiddelbart etter at dommen er rettskraftig.
X
I lov 2 juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven)
gjøres følgende endringer:
§ 8-2 skal lyde:
§ 8-2 Arbeidsområde og ansvar for
ordningen
Staten skal sørge for at det er et pasientombud
i hvert fylke. Pasientombudets arbeidsområde omfatter offentlige
spesialisthelsetjenester.
Ombudet skal utføre sin virksomhet selvstendig
og uavhengig.
XI
I lov 2. juli 1999 nr 64 om helsepersonell m.v. gjøres
følgende endringer:
§ 18 skal lyde:
§ 18. Melding om helsepersonells virksomhet
Helsepersonell med autorisasjon eller lisens i privat
virksomhet skal gi melding til kommune eller helseforetak når
de åpner, overtar eller trer inn i virksomhet som er omfattet av
loven. Melding skal også gis ved virksomhetens opphør.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om hvilke opplysninger som skal gis, når disse skal gis, hvordan
de skal registreres og formidles videre til et sentralt register.
XII
I lov 23. juni 2000 nr. 56 om helsemessig og sosialberedskap
gjøres følgende endringer:
§ 1-3 første ledd bokstav c skal lyde:
c) private som uten formell tilknytning til kommune, fylkeskommune,
helseforetak eller staten tilbyr helse- og sosialtjenester,
§ 2-2 første ledd første punktum skal
lyde:
Kommuner, fylkeskommuner, helseforetak og staten
plikter å utarbeide en beredskapsplan for de helse- og sosialtjenester
de skal sørge for et tilbud av eller er ansvarlige for.
§ 5-1 annet punktum skal lyde:
Departementet kan videre bestemme at en slik virksomhets
ressurser innen helse- og sosialtjenesten, herunder personellressurser,
skal stilles til rådighet for en kommune, en fylkeskommune, et
helseforetak eller staten.
§ 6-1 annet ledd skal lyde:
Departementet kan pålegge kommuner, fylkeskommuner
og helseforetak å yte hel eller delvis refusjon av utgifter etter
første ledd.
XIII
Lov 8. september 2000 nr. 77 om fylkeskommunale sykehusselskap
oppheves.
XIV
Overgangsbestemmelser
-
Helseforetak trer inn i og overtar fylkeskommunenes rettigheter
og plikter etter avtaler som foreligger ved lovens ikrafttredelse mellom
fylkeskommuner og legespesialister og spesialister i klinisk psykologi
om hel eller delvis godtgjøring av utgifter til drift av privat
praksis.
-
Staten dekker delvis utgiftene til renter og avdrag av kostnader
for byggearbeider ved sykehus som er godkjent ved lovens ikrafttredelse.
-
Fra og med ikrafttredelsen av denne loven overtar staten
de offentlige virksomhetene innen spesialisthelsetjenestene somatisk helsevern,
psykisk helsevern, rehabiliterings- og habiliteringstjenester, ambulansetjenester
og offentlige sykehusapotek. Overtagelsen skal omfatte alle rettigheter
og plikter som er knyttet til virksomhetene. Overtagelsen skal blant annet
omfatte tomtearealer, lokaler, bygninger, boliger, medisinsk og annet behandlingsutstyr,
teknisk og administrativt utstyr og annet som er knyttet til pasientrelatert
virksomhet, forskning og undervisning.
Dersom det åpenbart ikke er naturlig sammenheng mellom
en virksomhet og rettigheter og plikter som er knyttet til virksomheten,
kan det besluttes at staten ikke har rett eller plikt til overtagelse.
-
Dersom det i forbindelse med overføring av rettigheter
og plikter, som nevnt i § 9-5, til staten, overføres gjeld
eller andre forpliktelser knyttet til virksomhetene, er det frigjørende
for fylkeskommunen og kommunen.
Kreditor og andre rettighetshavere kan ikke motsette seg
overføringen eller gjøre gjeldende at den utgjør en
bortfallsgrunn for rettsforholdet.
-
Omregistrering i grunnbok eller andre offentlige registre
i forbindelse med statens overtagelse, skjer ved navneendring.
XV
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
|